HODEJEGERNE
Springskalle
Jøss. En norsk actionthriller uten pinlige kunstpauser,
stakkato dialog, fordummende bygdekarikaturer og pretensjoner om å være noe
annet enn ren og skjær underholdning. På norsk, i Norge. Hva gir du meg? Liten
mann, stort kompleks og enda større ambisjoner. Aksel Hennie er Roger Brown.
Hodejegeren som finansierer overforbruk med kunsttyveri i toppklassen. En
kortvokst Dr. Jekyll med Mr. Hyde et klesskift unna slik at den langbeinte og
umenneskelig vakre kona, Diana, skal se opp – og ikke ned på ektemannen. Et
dødt, godt og glatt liv, inntil kunsteier og konkurrent Clas Greve stikker hull
på vernissen. Og … action! Hodejegerne har allerede rukket å bli den største
norsk filmeksportsuksessen noensinne, ikke bare takket være Scandinavian Noir-
bølgen generelt og Jo Nesbø/Stieg Larsson- hysteriet spesielt. Her handler det
mest om genuint og godt filmhåndverk: Temperaturen stiger som den skal, tempoet
eskalerer og strykerne ynker seg i melodiøs disharmoni mens filmfotograf og
setdesigner kontinuerlig sørger for en vakker rammefortelling: skarpt fokuserte
bilder, attraktive tablåer. Enklere – og vanskeligere – er det ikke. På toppen
av Tyldums vellykkede bokadapsjon står hovedrolleinnehaverne, Aksel Hennie og
Nikolaj Coster-Waldau. To arketypisk korrekte dekorasjoner på toppen av en
liflig marsi- pankake fylt til randen med blod og gørr. Aldri har Hennies
blanke øyne, bleke fjes og beskjedne utstrekning gjort seg like godt som her.
Bravo!
Regi: Morten Tyldum
FJELLET
Over tregrensa
Mye er allerede sagt om Fjellet, ikke minst i herværende
avis – symbolet på den nye norske dugnadsånden, de nye kreftene mot
etablissementet, opprøret mot kvalitetstradisjonen, disse ting. Det er ikke
måte på. Få av disse ordene er imidlertid Giævers egne, han er bare en fyr som
ikke gadd vente fem år på å lage film. I stedet tok med en liten flokk med
dertil egnende kvalifikasjoner opp på Norefjell, for å lage filmen om to
kvinner som forsøker å nøste opp floker fra fortida. To av den norske
filmhistoriens fineste eksemplarer er laget på fjellet: Arne Skouens Kalde spor
(1962) og Erik Løchens Jakten (1959). Sammenlignet med disse er Fjellet en
ganske klassisk film, det vil si at den er verken teatral eller modernistisk,
men realistisk, rett og slett. Faktisk er dette i stor grad en film om språket
– hvordan det forråder oss, hvordan et enstavelsesord kan bære med seg flere år
med frustrasjon, hvordan kommunikasjonen hele tiden bryter sammen og bygges opp
igjen i et forhold. Til å være en film om dyp sorg er dette derfor tidvis
overraskende morsomt, nettopp fordi vi gripes av gjenkjennelsens komikk – som
når Nora og Solveig fåmælt krangler om hvordan man setter opp et telt, eller
hvem som har glemt å ta med nok kaffe. Det er ofte et rent studium i passiv
aggressivitet. Dette er ikke en film om fjellet, men valget av location er alt
annet enn likegyldig – fjellets folketomme åpenhet legger et klaustrofobisk
press på jentenes havarerte forhold, over tregrensa er det få steder å gjemme
seg. Handlingen består mest av små dramatiske mikrokurver – kjappe
stemningsskift, ofte utløst av en feil replikk, mens det kinematografiske
blikket på fjellheimen er langt fra Kittelsen eller Tidemand og Gude, verken
særlig romantiserende eller demoniserende. Først i de siste avgjørende scenene
åpner bildene seg opp, skuer utover, og gir en slags følelse av at situasjonen
kanskje kan beherskes. På toppen venter ingen snøskred, som i Ibsens Når vi
døde vågner, bare utsikten.
Regi: Ole Giæver
OSLO 31. AUGUST
En natt forbi
Kald angst, varmt hjerte. Som i Reprise og NRK-serien
Koselig med peis er det enda en gang urovekkende godt å følge Anders Danielsen
Lie som protagonist og lerretets midtpunkt. Et fjes nakent på kanten til det
transparente. Ærlig og henvendt, og samtidig faretruende introvert. Et ansikt
som uforstyrret forblir det samme, men som uavbrutt avslører skiftende
sinnsstemninger. Fine krusninger på toppen av et svart hav. Anders er
Anders, Joachim Triers utgave av La Rochelles dystopiske romanfigur fra Le feu
follet (1931). Den unge mannen som ikke vil leve lenger. Oslo, 31. augusts
store styrke, det sjette øyet på terningen, ligger her: Triers valg av
skuespillere, Triers regi og skuespillernes prestasjoner. Nok en gang danner
hovedstaden en vesentlig og vakkert skutt rammefortelling, og igjen er
manussamarbeidet med Eskil Vogt et stødig fundament for dramatikken. Likevel er
det menneskene – det alt for menneskelige mennesket – som griper og som gjør Oslo,
31. august til noe mer enn en stilistisk og tematisk forlengelse av Reprise
(2006). Kanskje skyldes det en ny vilje og evne til å skape rom, gi aktørene
plass. Til å skissere et gjenkjennelig men likevel åpent bylandskap fortalt via
færre nybølge-inspirerte fortellergrep og en roligere flyt. Et tendensiøst
tidsportrett, men formidlet på en dempet, bevisst og upretensiøs måte.
Gjenkjennelig og inneforstått, men aldri for “Knausgård”, slik Anders’
bestevenn (Brenner) beskriver småbarnsfamilielivet sitt, med en betimelig,
passe flau og akkurat passe kort latter.
Regi: Joachim Trier
