De ti beste filmene som du aldri så fra det siste tiåret.
- Carandiru (Brasil, 2003)
Mange filmer har håpefullt påpekt likhetstrekk med City of God i markedsføringen, men aldri var det mer berettiget enn i dette fengselsdramaet. Et fargesprakende karaktergalleri av elskverdige jævler får deg til å le og gråte, før slutten slår pusten ut av deg (IKKE les mer før du ser den). - Reindeerspotting (Finland, 2010)
Akkurat hva det høres ut som: narkohelvete i reinsdyrland. At det ikke er skriptet er nærmest uforståelig, for historien fremstår som såpass perfekt filmatisk at det virker som en direkte oppfølger til Irvine Welsh sin klassiske roman. Tidenes mest sette dokumentar fra Finland. - Punching the Clown (USA, 2009)
Gode komedier er kanskje filmverdenens sjeldneste vare, og Punching the Clown lykkes derfor fordi den smyger seg frem helt uten hype. En lun kombinasjon av stand-up, humoristiske sanger og tidsriktig kleinhet, gjør auteuren Henry Philips til en av verdens mest lovende humortalenter. - Fear(s) of the Dark (Frankrike, 2007)
Animasjonsfilm kan være så mye mer enn det Pixar eller Studio Ghibli produserer, og i denne stumme sorthvitt-produksjonen får du enda et bevis på at begrensninger kan gi grobunn for genial kreativitet. - The Aerial (Argentina, 2007)
The Artist skal få høste stor applaus for å ha metafisert stumfilmen til perfeksjon, men av en eller annen grunn er det sjeldent nevnt at filmskaperne tok ideen fra denne argentinske merkverdigheten som gjorde det samme for fem år siden, dog med noe mer kunstnerisk sprell. - Chocolate (Thailand, 2008)
Ong Bak ble en kjempesuksess og satte Thailand på kung-fukartet for alvor. Oppfølgerne var dessverre svært skuffende, men denne politisk ukorrekte actionfilmen fant tilbake underholdningsverdien, i form av en autistisk heltinne med finurlige rykninger. - Martyrs (Frankrike, 2008)
Lista ville ikke vært komplett uten en ordentlig horrorfilm. Ikke bare er Martyrs noe av det skumleste som er produsert det siste tiåret, men den klarer også å komme med noen eksistensielle ideer som får deg til å gruble en god stund etter at du har sett den. - Weirdsville (Canada, 2007)
Dopfilm er ofte underholdende, men sjelden klarer den kjemiske sjangeren å komme opp med en slik perfekt cocktail av humor, drama, spenning og generell galskap. Du får dessuten flere scener med en dverg som hadde banka dritten ut av Game of Thones-stjernen Peter Dinklage. - Repo ! The Genetic Opera (USA, 2008)
Det finnes faktisk musikaler som selv homofobe menn kan innrømme at de liker. Her får du en blanding av sci-fi og splatter, samtidig som sexy damer synger om å bli kutta opp. Å se Paris Hilton “spille” en plastisk-kirurgi-junkie som er “addicted to the knife”, er grunn alene til å lete den frem. - Ex-Drummer (Belgia, 2007)
Ex-Drummer fremstår som det forhatte avkommet etter at Irreversible voldtok Trainspotting analt; og er så herlig brutalt at den bare tåles av de som tør å le av det som ellers får folk til å gråte. Samtidig klarer den på et eller annet vis å etablere en forskrudd kunstnerisk estetikk, som du vil nyte igjen og igjen. Approach with caution.
