Filmen som nær destruerte tårekanalene til vår mann i Grimstad.
Se for deg at du har sovet tre timer og fulgt opp med fire timer i et fiendtlig bussete med benplass beregnet for en fireåring. At du har trøstet deg med en liten øl ved ankomst Kortfilmfestivalen og tasset krumbøyd inn i kinosalen Pan. At det første som vises er Tidens tann, “en eksperimentell dokumentarfilm om forlatte hus” som med fordel kan omdøpes til Der ingen skulle tru at nokon kunne bu – og det gjer de heller ikkje, ikkje no lenger. Du er nær ved å søke ut i baren igjen for å gå bananas i apati, utmattelse og altfor dyr øl. Så annonseres Kjære Lisa. Minutter senere nikker du anerkjennende. Ah. Det var dette du kom for.
Kjære Lisa består av utdrag fra fire taler i livet til Lisa. Farens konfirmasjonstale, bestevenninnens bursdagstale, brudgommens bryllupstale og til slutt Lisas egen tale til datteren Synne, som utgjør mesteparten av filmen.
[Se filmen HER før du leser videre. Spoilere kommer!]
Dette er en effektfull reise gjennom følelsesregisteret, ganske enkelt fordi scenene er så gjenkjennelige. Vi gliser av pappaen, som heller ramser opp fritidsaktiviteter enn å tilnærme seg det sentimentale. Vi smiler av den lattermilde fyllemelankolien til bestevenninnene i bursdagskalaset. Vi skakker på hodet under brudgommens tale, der stemningen penses over i det ømme og det nære. Fra begravelsen til Lisa får vi bare et lite øyeblikk uten ord, et smakfullt grep og et vondt slag i magen. Til slutt får vi altså Lisas tale til datteren Synne, en velskrevet monolog som skuespiller Tone Mostraum leverer med en sjeldent matchet ekthet og hjertevarme – attpåtil i et one-take.
Regissør Charlotte Blom har følgende å si om idéen og hva hun satte ut for å formidle:
- Jeg hadde lyst å lage en film om taler og om hvor vanskelig det kan være å utrykke noe nært og personlig i en stor forsamling. Filmen er delt i to, den første delen er alle talene som Lisa har fått gjennom livet; det er konfirmasjonstale, bryllupstale og bursdagstale. Den andre delen er derimot en døende mors konfirmasjonstale til sin datter. Jeg utforsket balansen mellom alvor og humor, intensjonen var å ikke bli sentimental og heller ikke at humoren ødelegger alvoret i filmen. Til slutt vil jeg si at denne filmen kanskje handler mest om en mors redsel for å bli glemt.
Taler er gjerne til stede i de viktigste øyeblikkene i livene våre, og hvor enn pinlige de måtte være, tegner de varme bilder av både oss og våre nærmeste. Det er godt sett av manusforfatter og regissør Charlotte Blom, som fikk meg til å hikste (!) av gråt i kinosalen Pan og egenhendig reddet inn min litt uheldige start på Kortfilmfestivalen.
I Natt & Dags eksklusive nettspalte anbefaler vi hver uke en kortfilm som vi mener er verdt å bruke noen minutter av livet på. Ønsker du å bidra med tips, mottar vi hyperlenker på skribentens adresse for elektronisk post: osmundset@nattogdag.no.
