Du glemte kanskje å plukke fleinsopp før helga? Fortvil ikke.
Foran deg har du ti minutter uten historie, karakterer og dialog. Tre konseptuelle scener
med fargeeksplosjoner og hypnotiserende bilder som overgår selv Drømmehagen i
syrefaktor.
I første scene ser vi to kvinner med ryggen til hverandre vugge frem og tilbake mens
grener av snodig bladverk kler på dem, vikler dem sammen… forener dem. I andre scene
er vi under vann, der små, hva skal vi kalle dem, lyspærereker (?), kommuniserer med
små korte blink og lyder før også de vikles sammen og etter hvert later til å fungere
som ett. I tredje og siste scene får vi se to mannsfigurer hvis ansikter og mager gradvis
forsvinner ut av dem, som sand på vei mot bunnen av et timeglass – før de tre verdenene
møtes i en storslagen finale.
For å ha den minste sjanse til å kunne pakke hodet rundt hva som egentlig foregår i
Solipsist, er denne læresetningen en fordel å ha på plass: Solipsisme er en retning innen
filosofien som baserer seg på tanken om at det eneste man kan vite med sikkerhet er
ens egen eksistens. Filmskaper Andrew Huang har uttalt at han lot seg fascinere av
tragedien som følger av disse tankene, da de medfører at vi er fanger i vår egen fysiologi.
I Solipsist utforsker han friheten fra dette fangenskapet.
Filmen kan tolkes i flere retninger, og for en stakkar som kun kan skilte med en liten
flørt med Descartes i valgfag filosofi, er det vanskelig å gi en tolkning med tyngde. På et
helt personlig nivå handler imidlertid filmen for meg om relasjoner mellom mennesker,
og mulighetene og begrensningene som hører med. Er det mulig for mennesker (eller for
den saks skyld et mål) å bli ett med hverandre, eller er det beste vi kan håpe på at noen
sandkorn fra tanker og sjel møtes i en liten eksplosjon i avstanden mellom oss? At vi
sitter en liten stund og vugger i en liten skog vi har skapt sammen?
Alle svulstige formuleringer til side: Solipsist er mer en opplevelse enn en film, en
opplevelse som sitter i hjernebarken en stund etterpå. Det er en glede å komme over
en filmskaper som har baller til å levere noe som ikke er ferdig fortalt, men simpelthen
åpner opp en helt ny verden – for all to see.
Solipsist er produsert med midler generert fra Kickstarter.com, en nettside der filmskapere kan legge ut sin pitch og få støtte fra hvemsomhelster verden over. I sin pitch skrev Andrew Huang følgende om idéen og konseptet:
“Solipsist is meant to be a purely visual film built around the idea of convergence and unison between living things. The title comes from the philosophical theory of solipsism in which the self is the only thing that one can know or prove to exist. The isolation of this theory inspired me to imagine a counter-hypothesis – a world in which living beings are not constrained by a singular experience. Rather, the characters in this film are constantly merging into one another, forming a collective consciousness through unison of their minds and bodies.”
“My goal is to create a film that is extremely colorful and playful in its materials with an emphasis
on practical special effects, costumes and puppetry. Jim Henson’s muppets and fantasy films of the
80s are a huge inspiration for me in their use of physical props and creatures. I want to bring this
practice of using tactile production design and creature-making into my own work to bring thisfantasy world to life."
I Natt & Dags eksklusive nettspalte anbefaler vi hver uke en kortfilm som vi mener er verdt å bruke noen minutter av livet på. Ønsker du å bidra med tips, mottar vi hyperlenker på skribentens adresse for elektronisk post: osmundset@nattogdag.no.
