Regissør Andrew Haigh forteller hvor skapet skal stå i kinoaktuelle Weekend. 

Sommerens vakreste kjærlighetshistorie er den om Russel og Glen, to britiske menn som møtes på en homseklubb og tilbringer helgen sammen på stigende kokainrus. Weekend-regissør Andrew Haigh (Greek Pete, 2009) har akkurat returnert til England fra Los Angeles. Men det er jo noe som heter skype.

Er dette selvbiografisk, Andrew?

– Jeg tror det er tilnærmet umulig å fortelle en historie om to personer som forelsker seg i hverandre uten at det til en viss grad bygger på egne erfaringer. Men det som skjer i filmen har ikke skjedd med meg.

Weekend oppleves først og fremst som en sjeldent vakker kjærlighetshistorie, men du har også klart å snike inn litt politikk. Det har i det siste vært fokus på menneskerettighetsbrudd mot homofile i blant annet Ukraina, Uganda og Aserbajdsjan. Tror du vi har lett for å glemme at alt ennå ikke er helt ok i våre egne vestlige demokratier?

– I Storbritannia, og sikkert også i Norge, liker vi å tro at alt er tipp-topp, men det er ikke særlig vanskelig å gjennomskue at det fremdeles foregår diskriminering. Vi har lovfestet likestilling, men det finnes ennå homofobi – slik det også finnes rasisme. Det faktum at det fremdeles er vanskelig for mange unge mennesker å komme ut av skapet tror jeg sier det meste. Forholdene i Uganda er vel og merke noe helt annet, men jeg synes likevel det er viktig å bli minnet om at ikke alt er så bra her hjemme heller.

Var det vanskelig å balansere dette politiske i en film dere håpet ville nå ut til et bredere publikum?

– I preproduksjonen var det mange som mente at jeg burde myke opp historien litt – gjøre den mer universell – men personlig tror jeg at hvis karakterene er presise nok vil publikum evne å komme under huden på det som skjer og oppdage noe større. Karakterene er homofile, de prater om homofili og filmen handler om å være homofil. Samtidig håper jeg man vil oppdage at tematikken er universell. Jeg hadde aldri lyst til å lage en film som måtte tones ned for å nå et større publikum – jeg ønsket at Tom og Russel skulle ha sex og at de skulle prate om å ha sex, noe jeg har forståelse for at ikke alle digger.

Glen påstår i filmen at streite folk ikke er interesserte i å høre om homofiles erfaringer. Man kan vel si at filmen din har bevist det motsatte? Den har gjort det godt på kino i Storbritannia og USA, og på festivaler over hele verden.

– Da vi lagde Weekend tenkte vi alltid at ingen kommer til å se den. Men jeg er glad for at jeg hadde den replikken med i filmen, for det har i ettertid fått en del filmkritikere og journalister til å innrømme at det faktisk er spor av sannhet i denne påstanden. Uansett er jeg selvsagt svært fornøyd med at mange har sett filmen.

Weekend fremstiller ting slik de er uten å pøse på med unødvendig dramatikk. Hvor viktig var denne realismen for deg?

– Om jeg skulle oppsummert filmen med ett ord ville det vært autentisitet. Glen og Russel streber etter å være autentiske, og hvert eneste valg vi tok i prosessen handlet om å få filmen til å oppleves som ekte. Det var utfordrende! De lange tagningene i filmen gir skuespillerne svært lite å skjule seg bak. Vi nærmet oss problemstillingen nesten som om det var en dokumentarfilm – jeg ønsket bare å sitte i hjørnet av rommet og iaktta de to karakterene.

Weekend drives fremover av dialog. Dette opplever jeg som relativt uvanlig i filmer nå for tiden. Hvorfor denne dramaturgiske tilnærmingen?

– Helt fra filmskolenivå får du høre at du ikke må bruke for mye dialog og at en scene ikke bør være lengre enn tre sider fordi publikum synes det er gørr å høre på at karakterene dine snakker. Dette har jeg aldri forstått. Prating er trolig den aktiviteten vi bedriver mest i løpet av våre liv – det er jo slik vi kommuniserer med hverandre. På film har man derimot utviklet en slags forståelse av at folk ikke snakker med hverandre, og det er om mulig enda verre i filmer som prøver å være realistiske, for eksempel i europeiske arthaus-filmer hvor ingen veksler et eneste ord. Realisme for meg er dialog.

Det er også åpenbart hvordan karakterene utvikler seg som følge av samtalene seg imellom.

– Ja, det var viktig for meg at Glen og Russell skulle lære noe av hverandre og forandre seg akkurat nok til at denne helgen ville oppleves som viktig for dem.

Hvorfor valgte du å spare sex-scenen helt til slutten av filmen?

– Glen og Russel har jo sex den første kvelden de møtes, men jeg var veldig klar på at jeg ikke ønsket å vise denne scenen. Reaksjonene deres til at de har sex sammen for første gang opplevde jeg som mye viktigere for filmen. I tillegg ønsket jeg å vente med den grafiske scenen til et tidspunkt hvor publikum var blitt kjent med dem og virkelig ønsket at de skulle ha sex. Nå håper jeg folk sitter og heier entusiastisk og venter i lengsel på at gutta skal hoppe til køys.

Glen er veldig åpen om legningen sin og som en kunstnerisk idé tar han opp intervjuer med partnerne sine på bånd. Russel er mye mer innesluttet, kanskje litt skamfull. Han skriver dagbok kun for sin egen del. Har du noen gang drevet med loggføring av sex-partnere?

– Hehe, ja faktisk! På et tidspunkt var jeg kanskje litt som Russel – jeg skrev en personlig dagbok om folk jeg møtte. Jeg skulle ønske jeg husket hvorfor jeg holdt på med det, men jeg tipper det handlet om å gi mening til ting. Jeg var ute av skapet, men som Russel hadde jeg ikke selvtillit nok til å prate med venner om mine seksuelle erfaringer. Så jeg fortalte om det til dagboken min. Jeg prøvde å finne den igjen da jeg jobbet med manuskriptet, men jeg tror jeg har mistet den nå.

Å nei!

– Sannsynligvis ligger den på en gammel datamaskin …

Alt var så mye bedre da ting var på papir.

– Amen.

Weekend hadde premiere 15. juni. Den distribueres på Arthaus.