Så hvordan gikk premiereekstravagansaen på fjernsynet den siste uken?

Hjernevask, Trygdekontoret (som kan skilte med sin første jobbutplassering - av gjenganger Ole Martin Ihle til nettopp Hjernevask! AMO-tiltak, detta), Stargate Universe, sesong to av True Blood, Ja vi elsker Hollywood, Luksusfellen, Paradise Hotel-premiere på kvinnedagen (forøvrig er Vittighetens Dyd igang med Parradais-bloggingen som gjorde fjorårets seeropplevelse akkurat så mye bedre - anbefales!) m.m. er alle unnagjort, med varierende hell. Men ingen av premierene den siste uken eller så ble særlig nyhetsverdige (den store diskusjonen omkring Hjernevask er jo forlengst avlegs etter massekranglig i høst), for som de fleste av oss er kjent med er ikke nyheter interessante før de omhandler et kriseorientert narrativ - denne gangen statskanalens trussel om å legge ned Lydverket. Harald Eias naivistiske og enerverende spørsmålsstilling ble kjapt glemt når beskjeden om Lydverkets fremtid nådde eteren. Men hva slags nyhet er det egentlig at et fjernsynsprogram er “i fare?” Vel, det er en pen måte å si at programmet ikke blir fornyet neste år. Åtte år med god musikkjournalisme på TV kunne jo ikke vare evig.

Dette har det naturlig nok blitt bråk om - og for én gangs skyld er det faktisk grunn til å høre på hva norske artister mener om hendelser i mediene, alle fra de pene unge til de gamle klassikerne har reagert med sjokk og vantro på at det eneste stedet arbeidet deres blir tatt seriøst i norsk fjernsyn skal fjernes fra skjermen. TV-aktivismen lever kanskje lell, twitterverset er i harnisk, facebookgruppa har forlengst passert 15.000 ivrige hjemmesittere og Samsaya trosser vinterkulden, klipper hull i kjolen sin (?) og lar fremadstormende og fargeglade Fam Irvoll tegne på ryggen sin bare for å vise sin støtte til Slettemarks crew. Med god grunn. Fordi NRKs begrunnelse for nedleggelse faller på sin egen urimelighet.

Programmet anklages for å ikke nå ut til unge seere, noe som forsåvidt er dumt for et program i regi av NRKs Ung-seksjon. Men ved å plassere programmet sent onsdag kveld har det ikke akkurat vært tydelig fra NRKs side at de faktisk ønsker å nå en yngre målgruppe. Det blir litt som å sende barne-TV etter klokka 20 (er det ikke da unger skal legge seg omtrent?), eller et smart og morsomt ungdomsprogram som kan nå ut til flere enn målgruppa tidlig på ettermiddagen (hei, vent, det var jo en suksess i sin tid - Thomas Numme har tross alt ikke vært morsom siden).

Nå har ikke Lydverket vært et ungdomsprogram heller, det er et musikkprogram. En drøy halvtime i uken på norsk fjernsyn dedikert til intelligent dekning av musikk. Lydverket har levert jevnt over gode reportasjer og med live-on-tape satsingen har de etterhvert fått til det SVTs kultursatsing lenge har klart, som de har bomma på så mange ganger før (Petter Nome burde vel ha skylda for noen av blunderne siden 80-tallet). Det er ganske klart at NRK lenge har sett til sin svenske søskenkanal for programideer på kulturfeltet - men den norske versjonen av Musikbyrån - Lydverket - er trolig den eneste som faktisk har klart å tre ut av skyggen til sin svenske motsats. Statskanalen(e) har vært (og er) full av umorsomme adapsjoner av utenlandsk aktualitetshumor, som blir fornyet i stadig mer generiske varianter i tide og utide, mens en av de få meningsbærende produksjonene NRK kan skilte med altså blir kastet på huet og ræva ut fordi den ikke er ungdommelig nok.

Spørsmålet er hvorvidt musikkprogrammet burde tilhøre ung-satsingen i det hele tatt. Musikk og populærkultur tilhører ikke lenger kun ungdom, noe Bjørn Eidsvåg med rette har poengtert. Det er jo tross alt en naturlig utvikling, de første generasjonene som vokste opp med popmusikk er forlengst voksne og trenger ikke nødvendigvis å ha mistet interessen for musikk for det. Som feite folk trenger kjærlighet, trenger gamle folk musikk. Musikk burde ikke lenger være en nisjesatsing, men når det er så viktig for statskanalen å dyrke nisjeprogrammer om hagestell og/eller sære bostedsområder, ser det strengt tatt underlig ut at det mest vellykkede musikkprogrammet på norsk fjernsyn legges ned. Og nei, det hjelper ikke at Lydverket fortsetter på radio. Det er en fattig trøst på et P3 som stadig mer frir til absolutt laveste fellesnevner - Juntafil døgnet rundt er ingen tjent med, og det er heller ikke det jeg betaler lisensen for.

Det er galt å legge ned Lydverket. Ikke bare fordi det er et vellykket program som har lidd under et galt sendetidspunkt, men fordi det er ingen grunn til å tro at det vil bli erstattet av noe bedre. I utgangspunktet er nemlig ikke Lydverket nok, noe nevnte Eidsvåg og ikke minst Marit Larsen påpeker. Vi fortjener mer musikkdekning i regi av staten, ikke mindre og med bredere nedslagsfelt. Og ja, det er viktig med nyvinning, men det burde ikke gå på bekostning av det som allerede fungerer. Så kan man heller spørre seg om tre kanaler NRK kanskje er litt i overkant når pengene ikke strekker til å fylle sendeskjemaet med gode programmer. Synd, igrunnen, da NRK3 langt på vei er den mest interessante av de tre vi har å velge i nå.