Da er det den tiden igjen. Melodi Grand Prix. Europas største fjernsynsproduksjon(?) har forlengst landet i hovedstaden, og denne uken tar den opp tre kvelder i statskanalen (Oslo Grand Prix på Bjerke travbane 16. mai fikk vel knapt dekning i det hele tatt).
Ettersom NRK har havnet i hardt vær den siste uka, med påstander om juksete festoppførsel hjemme hos Per Sundnes (dette hadde ALDRI skjedd om Jostein Pedersen fortsatt kommenterte!!), er det grunn til å minne om de økonomiske byrdene denne eventyrlige folkefesten legger på vertsnasjonen. Og i den anledning ønsker jeg meg at vi innimellom tredimensjonal lyssetting, pyroteknikk og paljetter skjenker de produksjonene NRK har måttet forsake etter at den lille gutten med vest og fiolin vant hele kongeriket ifjor en liten tanke (hei til redaksjonen i Lydverket, forresten, uten sammenligning forøvrig).
Dersom stakkars Christian Ingebrigtsen og resten av A1 tar feil i sine forestillinger om at hele Norges Didrik fikk finaleplassen til jul av filleonkel Sundnes, kan vi i det minste trøste oss med at folket for én gangs skyld har gjort et smart, fremtidsrettet valg. Ved å stemme frem Didrik har vi rett og slett garantert at NRK skal få beholde budsjettet sitt selv til neste år, og at Oslo sentrum får betalende turister, istedetfor delegasjoner fra fremmede land vi ikke vil besøke som fyller opp Thon Hotel Opera.
Men sånn bortsett fra det, er det mange grunner til å glede seg. Haltende engelskuttale er nemlig ikke bare øremerket Nils Bech, Eurovisjonen er som kjent proppfull av artige fremmedspråk. Så språkfascister forén eder! Her kommer Melodi Grand Prix. Og til neste år kan vi igjen lene oss tilbake og le av hvor mye penger vinnerlandet må ut med for strobelys.
