100% menneske

2 / 6 stars
b
a

En gang jeg var ute og kjørte bil oppdaget jeg to havarerte skjønnheter i veikanten. De hadde motorproblemer og startkabler, skulle det vise seg. Jeg var velvilligheten selv, men klarte ikke å åpne mitt eget motorpanser. Hvorfor forteller jeg dette? Jo, episoden illustrerer på besynderlig vis mye av norsk kulturlivs, og kanskje denne films store, litt triste problem: Den hjelpesløse velmentheten. Ønsket om å gjøre noe riktig som bare ender i ydmykelse.

For dokumentaren 100% Menneske er nok et 100% velment prosjekt. Såvel menneskene bak denne filmen som distributøren har tidligere vist å stille seg bak utelukkende humane, godhjertede, folkeoppdragende opplegg, om enn med en liten homofil egeninteresse. Således også her, men filmen strander i en håpløs suppe av dårlige ideer og såkalt “kreative» grep.

Grunnlaget er greit nok: En særdeles åpenhjertig gutt skal skifte kjønn og filmer seg selv og familien i perioden før, under og etter. Det kan man på en måte ikke krangle med. Refleksjonene hennes, betraktningene er tidvis påtrengende, private og litt mess-TV-filosofiske, men dette er i det minste en ærlig sak. Og ikke minst ganske sterkt. Værre blir det når de forståelsesfulle regissørene skal lage film av det. Det er noen estetiske mageplask av noen «musikkvideoer» her, men jenta synger i det minste greit. Filmens største problem er derimot all undervannsfilmingen. Noen få sekunder i Ungdommes Råskap var irriterende nok, mens her lesser de på med så mye «vare” undervannsscener at det etterhvert glir langt forbi parodien. Hva skjedde med det å slippe til sitt objekt? Slippe det i klorvann? Til og med de gamle kulturkjerringene i salen lo. SLAPP AV LITT MED DET HÆLVETES SVØMMEBASSENGET! Scenene der filmens hovedperson forteller om sin lengsel etter kjærlighet er imidlertid dypt bevegende, sier noe om hva filmen kunne ha vært. En blottstillelse, en betydelig historie som dette bør behandles med langt mer respekt, refleksjon og presisjon enn dette atale sjuskeriet. Skygg unna.