En prest og en plage: Dokumentaren om Norges mest kjente abortmotstander er ubehagelig aktuell

Portrettet av abortmotstander Børre Knudsen kunne lett vært avskrevet som en ubehagelig påminnelse om et lukket kapittel i norsk historie. Slik er det ikke. Spørsmålet om reservasjonsrett gjør filmen til et nyttig innspill i en aktuell debatt.

5 / 6 stars
b
a

Parallelt med lovforslaget om legers reservasjonsrett, kommer tilfeldigvis Fridtjof Kjærengs dokumentar om Norges mest kjente abortmotstander Børre Knudsen; provokatøren, aksjonisten og biskopen. Venstre-radikaleren Hans Rotmo lagde liv i leiren med sine ”lopper og lus”, og her er nok en påminnelse om sprengkraften som ligger i å trå utenfor fellesverdienes allfarvei.

Børre er ute og ror

Knudsen ser ut som en blanding av Hans Nielsen Hauge og Charlton Heston i De Ti Bud. Fanatikerens glatte, klare panne og intense blikk er montert over et forhistorisk hakeskjegg – helt nærværende og intenst fraværende. Stram hud uten rynker er som et synlig tegn på en vilje uten alder og et kall uten utløpsdato. Fra første til siste bilde eier han lerretet; fascinerende som et kobberstikk satt i bevegelse, med stemmen og klangen til en fordums profet. Kjæreng forblir en taus observatør som lar Knudsen og kona Ragnhild snakke uten avbrytelse – et godt valg, når hovedrollene verbalt og visuelt inntar det rommet de er satt til å fylle uten besvær.

Børre og Ragnhild

76 år gammel og rammet av Parkinsons viser Knudsen for første gang tvil. Ikke på abortsaken, men på hvorvidt det var riktig å gå så drastisk til verks. Kanskje var det for voldsomt å storme gynekologisk avdeling med sorte prestekapper og blodige fosterdukker; å sende dukker med ketsjup i posten til politikere; å foreta symbolsk begravelse for et abortert foster. Jeg kunne ikke annet, jeg var kallet, sier Knudsen om å være den som gikk først i toget sammen med meningsfelle og prest Ludvig Nessa.

I stedet for å samle motstanden mot abortlovgivningen, bidro Knudsens ekstremisme til å svekke holdningsarbeidet og kampviljen internt i Statskirken. Hans vei vakte vemmelse og avstand, ikke samling og samhandling. Jo mer ekstreme virkemidler og jo bredere pressedekning, dess mindre støtte og forståelse møtte Børre og Ragnhild. Likevel ble de fast ved hverandre og ved overbevisningen. Det har kostet dem dyrt.

Børre

Knudsen dirrer ikke bare av sykdommen, men av en indre, moralsk uro: «Det skjelver langt inne i sinnet, det gjør forferdelig vondt». Gud ville det ikke slik, sier han, ville ikke at vi skulle lage et samfunn hvor kvinner ikke kan velge barnet sitt – et skammelig forenklet synspunkt, men en legitim holdning på bakgrunn av den kristne ideologien flere abortmotstandere representerer.

Hadde det ikke vært for et borgerlig regjeringsskifte og reservasjonsrett-debatten, hadde En prest og en plage vært lett å avskrive som en ubehagelig påminnelse om en nær, fjern fortid. Med slippdato i mars 2014 gir den imidlertid et tydelig ansikt til det kristen-konservative synet som har virket utydelig og identitetsløst midt i diskusjonen om et oppsiktsvekkende lovforslag. Skremmende og fremmedgjørende – og et nyttig innspill i et offentlig ordskifte som bør tjene ytringsfriheten.

Ragnhild Brochmann

Premieredato. 28.04.2014

En prest og en plage – Trailer from fxprod on Vimeo.

En prest og en plage