Anmeldelse «Broen 3»: Drapstablåer i klovnedrakt

Politikk møter sirkus i tredje sesong av Broen.

6 / 6 stars
b
a

6Den olivenfarga 70-talls Porschen er ute og ruller igjen, med skinnbyksorna bak rattet. Etter to års ventetid er det duket for nok en mordgåte i den dansk-svenske krimsuksessen Broen, og denne gangen er det drapet på en feministisk debattant som utløser affæren.

Da etterforskerduoen Saga Norén (Sofia Helin) og Martin Rohde (Kim Bodnia) først trådte inn i de krimkåte hjemmene våre i 2011, markerte TV-serien seg som nok en hit i rekken av nyere film- og fjernsynsfenomener som inngår i vår såkalte skandinaviske bølge. Arthouse møtte kommers i en omfavnende hybridform, og Broen ble nok et bidrag i kjølvannet av suksesser à la Millennium-trilogien og Forbrytelsen, som fikk regionen til å utmerke seg.

Spoiler-recap følger:

I første sesong ble vi kastet hensynsløst ut i jakten på den såkalte «Sannhetsterroristen», som tydde til ekstreme grep for å belyse skyggesidene ved den kapitalistiske velferdsstaten. Saga og Martin ble tvunget til å samarbeide på tross av uoverensstemmelser og landegrenser.

I andre sesong med «Sannhetsterroristen» bak lås og slå, ble miljøpolitikk satt på agendaen da en aktivistgruppe truet med å spre et dødelig virus for å … eh, bli hørt, og det endte ikke med at alle døde. Martin ble for øvrig arrestert for å stå bak et mistenkelig dødsfall, og Saga var angiveren.

Det er altså her, i grøten av svik og moralske gråsoner, at vi begir oss ut i tredje sesong. Gjennom dens fire første episoder følger vi Saga, som nå må tilpasse seg en ny, dansk samarbeidspartner, da nok en drapssak involverer nabolandene. Igjen aktiviseres kriminaliteten i lys av politikk, i dette tilfellet kollisjonen mellom det liberale og konservative.

Serien makter stadig å vektlegge psykologisk dybde, kombinert med et rikt og kontrastfylt karakterensemble. Narrativet veksler effektivt mellom velkomponerte spenningsmomenter og dvelende drypp av informasjon, og den karakteristiske nordic noir-looken er intakt med bleke, urbane stillbilder, regntunge dager og kullsvarte nattetimer. Det skandinaviske velferdssamfunnet skildres som kaldt og materialistisk, ikke ulikt slik det fremstår i verkene til både Roy Andersson, Ruben Östlund og Bent Hamer.

Noe fargespill blir det likevel, da vår nyeste badguy(s?) åpenbart har sansen for det teatralske. I fellinisk ånd serveres vi karnevaleske drapstablåer med klovneri og tivoli. Dette er et friskt og freidig tilskudd til det ellers så monotone – men slik regjeringen Solberg neppe ville blitt mer kulturvennlig av at Erna iførte seg et teaterkostyme, kommer man heller ikke unna at Broen har fastnet i en komfortabel form som det skal mye til for å endre.

Det som er nytt, er den emosjonelle eksponeringen av Saga og det tilsynelatende fraværet av Martin. Kommer han tilbake? Vet ikke. Funker det uten ham? Relativt bra. Men savner vi ham? Ja. Basert på de innledende episodene virker Broens tredje sesong mer enn lovende. Greit, så er det litt repetitivt, men plottvistene engasjerer, og du vet hva du får: Kvalitetskrim.

Kristine Tingvik Aas

Broen har premiere på NRK mandag 28. september 21:30.

Broen