Anmeldelse Louder Than Bombs: mer filmisk fintfølelse fra Joachim Trier

Louder Than Bombs kan minne om en ordinær, amerikansk indie, men Joachim Triers kloke blikk og audiovisuelle innfall gjør filmen til et nytt høydepunkt.

5 / 6 stars
b
a

5Film- og musikkanmeldere har en tendens til å overdrive når de snakker om «høye forventninger», men i tilfellet Joachim Triers tredje film Louder Than Bombs er ikke en slik betegnelse bare slapp retorikk. Trier har blitt den norske filmskaperen alle lener seg på, til tross for bare å ha laget to spillefilmer – Reprise og Oslo 31. august. Det er en glede å konstatere at hans internasjonale debut har blitt en god film, men etter første møte også mye av en lettelse.

Å forsøke å skru ned de nevnte forventningene vil gjøre opplevelsen godt, for Louder Than Bombs er noe nytt; dog med velkjente «Trier-grep» som bærer bud om en film med modningspotensial. Fortellingen er konstruert gjennom tre blikk som kretser rundt den avdøde krigsfotografen Isabelle (Huppert). Familien som gjenstår forsøker å kommunisere på tvers av tomrommet: faren Gene (Byrne), og sønnene Conrad (Druid) og Jonah (Eisenberg). Det er planlagt en utstilling av Isabelles fotografier, den tvinger de tre nærmere hverandre – men den dekonstruerer også bildet av fortiden slik den fremsto før moren døde.

"Louder Than Bombs"

Med sin lavmælte utforskning av familieintriger og varsomt skakende kameraføringer, føles Louder Than Bombs på flere måter som en litt ordinær, amerikansk indie-film. I Triers forrige verker ble temperaturmåleren stukket ned i noe veldig «norsk», som utgjorde en slags kjerne som filmenes universelle appell fikk springe ut fra. Louder Than Bombs er med sin internasjonale rollebesetning og innspillingssteder i USA en langt bredere film, men Trier og manusforfatter Eskil Vogt har beholdt det kloke blikket på menneskers innelåste konflikter. I en sekvens vi får se i to omganger brytes det opprinnelige inntrykket av Conrad ned, der Trier tillegger ham en smartere og mer humoristisk personlighet enn det farens synsvinkel først tilbød oss.

Louder Than Bombs har noe kvalitetsfjernsynsserie-aktig over seg, men fortellingen krydres med inspirerte innfall. Det er rikelig med audiovisuelle øyeblikk som frisker opp, samtidig som de oppleves som godt integrert i fortellingen. Den ene brorens lesning av den andres utleverende brev er et godt eksempel på Triers evne til å skape emosjonell resonans via sin filmiske fintfølelse. Fortellerstemmens ordflyt visualiseres gjennom en energisk og morsom montasje, bestående av blant annet Youtube-klipp og en blodig scene fra en Dario Argento-film.

Forholdet mellom de to brødrene er generelt noe av det som griper mest i den famlende familierelasjonen, underbygget av Eisenberg og Druids troverdige spill. Men hele skuespillerensemblet i Louder Than Bombs imponerer, og blir en betryggende dokumentasjon på at Trier og Vogts steg over til det engelskspråklige har båret frukter.

Sveinung Wålengen

Premiere 2. oktober

 

louder than bombs