Anmeldelse «Norge på dop»: Tabloid fremstilling av nordmenns rusbruk

Norge på dop går for rask klipping og tøff stemning, men svekkes av spekulative kilder og krampaktige programledere.

4 / 6 stars
b
a

4I går kveld gikk første episode av Norge på Dop, et program som i reklamene fremstår som en actionpreget dokumentarserie om rusmidler i Norge. Programmets slagord påstår at det ikke er olja, men dopet som smører Norge. Slagordet beskriver pilotepisoden godt: Det er ikke lett å forstå hva dette skal bety, men det vekker en viss interesse. 

Det er likevel ikke lett å bli klok på programmets premisser, og mange valg virker lite gjennomtenkte. For eksempel kan rusmidler omtales på mange måter, og språkvalget sier mye om intensjonene bak. «Narkotika» er en juridisk betegnelse, «stoff» er noe mer folkelig, og det samme er «knark». Programskaperne har for sitt prosjekt valgt ordet «dop», og dette fremstår som et underlig valg. «Doping» er et begrep som vanligvis knyttes til bruk av prestasjonsfremmende midler, hovedsakelig i idrett og konkurranser. Første episode handler riktignok om amfetamin og andre stimulanter som ofte brukes for økt prestasjon, men programnavnet vil ikke være særlig treffende om senere episoder handler om sløvende rusmidler.

Enkelte av problemstillingene i programmet behandles lett, som at amfetamin var et vidunderstoff for tyske styrker i andre verdenskrig. I andre tilfeller omtales rusmidler som helhetlig negative krefter. Denne dualiteten er viktig når man skal lage underholdning av noe så alvorlig som rusmiddelbruk. At rusbruk kan ha funksjonelle og positive sider, i tillegg til de velkjente negative konsekvensene, er en helt nødvendig ramme for et program som vil være realitetsorientert. Det er også bra at vitenskapen trekkes frem, selv om det til tider blir vel overflatisk. Det er ikke negativt at mange kilder er brukt, men programmet bør kritiseres for å bruke Olaf Olsvik som kilde. Olsvik er ingen rusekspert, men mer kjent som forfatter og foredragsholder om sin egen praksis med overstadig rusbruk, svindel og manipulasjon.

Programmet er preget av rask klipping og tøff stemning, og informasjonen om rusmidlene kommer frem gjennom en krampaktig dialog mellom programlederne. Småpraten dem imellom virker lite organisk, men det er et forfriskende element at programlederne fremstår lite moralsk fordømmende i møte med rusmidler og brukere. En annen tone kan spores i programmets pressemelding, der det står at Nordmenn er i ferd med å ta alle midler i bruk for å klare hverdagen. Påstanden ser ut til å hvile på et premiss om at rusbruk er et uttrykk for manglende kapasitet, noe som slett ikke gjenspeiles i programmet forøvrig.

At narkotika og rusmiddelbruk florerer blant alle grupper i det norske samfunnet er et faktum – et faktum som dessverre er vanskelig å bevise. Derfor spekuleres det heftig i Norge på Dop, og utdrag fra kvalitativ forskning leses opp for å forsøke å skape et plausibelt bilde av situasjonen. Man kan forstå hvorfor. Empirisk kunnskap om nordmenns rusvaner er nytt fenomen, og tidligere har Tollvesenets beslagstall, spørreundersøkelser og alle slags spekulasjoner vært brukt for å lage estimater over det norske narkotikamarkedet. Frem til NIVAs kloakkundersøkelser i 2012, som var den første konkrete målingen av narkotikaforbruk i flere norske byer, var det nært umulig å skape et troverdig anslag over hvor mange som faktisk bruker illegale substanser. Nordmenn er vant til å skjule sin hemmelige rusbruk, og de fleste er dyktige til nettopp det.

Norge på Dop vil neppe sette dagsorden i rusdebatten, men bør tolkes som et uttrykk for at den allmenne interessen for rusinformasjon har økt i det norske samfunnet de siste ti år. Dessverre har kaoset som preger narkotikaens verden smittet over i programformatet. Programlederne har klare og noble intensjoner om å opplyse om rusmidler, men den nyttige informasjonen går stort sett tapt i en tabloid fremstilling av skurker og spekulative kilder som er ivrige etter å tegne et bilde av at absolutt alle i samfunnet inntar illegale rusmidler i smug. Som de også gjør. At denne sannheten kommer frem, er det sentrale og desidert mest informative med hele prosjektet.

Jon Olsen

Norge på dop