Anmeldelse Sicario: Ikke et land for gode manus

Musikk? Glimrende! Foto? Superb! Regi? Mer enn godkjent! Manus? Meh.

3 / 6 stars
b
a

3Sicario åpner med en halsbrekkende FBI-storming av et meksikansk kartellhus på amerikansk side. Det gjøres rystende funn i husets vegger, og en ellers ryddig operasjon avsluttes med en stygg feilvurdering. I sentrum for det hele står alt-etter-boka-agenten Kate Macy (Emily Blunt), som blir kalt inn på teppet fordi hun denne gangen ikke gjorde alt etter boka… tror hun. I stedet blir hun rekruttert – skråstrek mildt beordret til å melde seg frivillig – til en task force som skal bekjempe kjernen av det meksikanske kartellet. Men verken sjefen Matt (Josh Brolin) eller den mystiske colombianeren Alejandro (Benicio Del Toro) vil gi henne mer enn et minimum av informasjon, og snart er alle protokoller kastet på båten.

Blunt

Det sies at man ikke kan lage god film av et dårlig manus, men om noen er i nærheten av å motbevise det, må det være regissør Denis Villeneuve, fotograf Roger Deakins og komponist Jóhann Jóhannsson. De arbeidet sist sammen på Prisoners, og det mest oppsiktsvekkende med den kritikerroste thrilleren var hvordan et sjangeroppgulp av et narrativ ble løftet til en medrivende audiovisuell opplevelse gjennom strålende regi, uhyggefremkallende cinematografi og intense lydlandskaper. På samme måte gjør Villeneuve, Deakins og Jóhannsson i Sicario de reneste underverker med skrivebordsdebutant Taylor Sheridans manus, hvor sjangerens troper, arketyper og standardreplikker pipler opp til lerretoverflaten med grøssfremkallende hyppighet.

Det å slekte på sjangerens trekk er riktignok ingen forbrytelse – bevares! – men denne filmen forsøker med alle midler å legge seg så tett opp mot virkelighetens verden at det ikke gjøres rom for uinspirerte sjangeringredienser i filmens eget rammeverk. Allerede ved utgangspunktet – den uskyldsrene og protokollflinke agentens samvittighetskvaler i møte med et kaldt, kynisk og brutalt system – knyter det seg i magen. Brolins karismatiske og avslappete mentorfigur med mistenkelige hensikter – tenk Al Pacino i Første oppdrag eller Djevelens advokat – har samme effekt. Den plystrende torturisten™ er et tonedøvt grep, og replikken «welcome to ____» som annonsering når man ankommer et slumkriminelt helvete på jord er heller ingen vinner. En filmatisk virkelighetsillusjon er til enhver tid skjør som glass, og ethvert sjangeroppskriftsmessig pennestrøk i Sicario får det til å single i rutene.

Først og fremst er det musikken som gjør det lettere å se gjennom fingrene med hvor konvensjonstung den skrevne historiefortellingen er på sitt verste. Jóhanssons pulserende, industrielle sprak og brak lyder nærmest som Trent Reznor-tolkninger av ekko i gruvegang. Den islandske komponisten viser en formidabel vekst i vågemot siden Prisoners.

Dernest går lovordene til Coen-brødrenes faste fotograf Roger Deakins, som uthever velvalgte detaljer som bidrar med karakteriseringen; vi får riktignok et inntrykk av Josh Brolins Matt ved første møte, men det er ikke før Deakins senker blikket og vi ser at han kom til møterommet i flip-flops at vi virkelig vet hvem han er. Filmens actionklimaks gis en fotografisk intensitet idet klippen veksler uanstrengt mellom spesialtroppenes former for nattsyn; et grønt og kornete, et i negativ svart/hvitt. Deakins krydrer dessuten med stadige blikk ovenfra. Disse nikker like mye til Kubricks Ondskapens hotell-introsekvens som de bringer tankene til Tonje Hessen Scheis dokumentar Drone, og de gir slik et preg av uhyggelig aktualitet. Ingen skal beskylde 66 år gamle Deakins for å jobbe på autopilot, selv om det er andre gang han filmer Josh Brolin på Tex-Mex-grensa. (Første gang: No Country For Old Men.)

Sicario

Denis Villeneuves regi er denne gangen sterkest under actionsekvensene, som er hastige, nådeløse og frie for unødig preik med bad guys – med et høyst nødvendig unntak. Flere av dem er også minneverdig løst, deriblant åpningsscenen, tunellscenen og Benicio Del Toros medrivende soloraid i siste akt. 

Det er ikke rent lite Villeneuve og teamet bak Sicario har latt seg inspirere av Kathryn Bigelows Zero Dark Thirty (2012), som også omhandlet en kvinne som fikk testet de etiske grensene sine i en besatt jakt på en Most Wanted, som også dyrket et blikk fra oven, som også bygde seg opp mot et overskuddspreget night vision-actionklimaks i siste akt og som også diskuterte sadismen som et mulig nødvendig onde i jakten på de verste av de verste.

Den største forskjellen er at det amerikanske flagget ikke vaier like høyt i Sicario. Villeneuve forsøker i større grad å dyrke tvilen i midlene som (etter sigende) helliges av målet, og lykkes til en viss grad gjennom Emily Blunts glimrende portrett av dels bekymrede, dels fremmedgjorte og fullstendig fokuserte Kate. Josh Brolin gjør en solid rolle som den bekymringsløse og skjødesløse mentorfiguren, men som kontrast til Kate blir han noe karikert, og Kate blir slik et uheldig overtydelig samvittighetssentrum – én ren sjel i et permanent tilsmusset Generation Kill-miljø.

Sicarios

Det er kanskje fordi han gis et minimum replikker, men Del Toro leverer en stille intensitet som gjør colombianeren Alejandro til en genuint interessevekkende karakter. Med andre ord: Ingen skal beskylde 58 år gamle Del Toro for å jobbe på autopilot, selv om han nå har besøkt Tex-Mex-dopkrigen i både Drug Wars: The Camarena Story (1990), Traffic (2000) og Savages (2012), og så sent som i fjor spilte en herr Escobar i Escobar: Paradise Lost (2014).

Det er i det hele tatt mye å sette pris på i Sicario – det som primært trekker filmen mot Den skånselløse glemselen er altså det evneveike manuset alle disse evnerike menneskene har samlet seg om.

Ps! Det er en trøst at Villeneuves kommende Blade Runner-prosjekt springer ut av Ridley Scotts historie og et manus ført i pennen av bl.a. Hampton Fancher, som forfattet manuset til originalen. Det lyder som et land for gode manus.

Martin Øsmundset

Premiere 25. september

sicario