Antichrist

5 / 6 stars
b
a

Se bort fra eksplisitt sex ogsadistisk lemlestelse. Glem besvimelser, skandale og buing i Cannes. Lars VonTrier er en av verdens fremste kunstnere. Ganske enkelt.

Ikke dermed sagt atman skal bøye seg i støvet for alle filmene hans. Men vi skylder oss selv å taham på alvor. Å gjøre et helhjertet forsøk på å forstå hva dette er tenkt åvære. Og hva det i siste instans er.

Jon Selås i VG gav filmenterningkast 1. Og oppgav en serie gode grunner for det. Men samtidig føler jegat Selås og folk flest på forhånd vet litt for godt hva de venter (og ønsker) åse. Og så leter de etter dette med lys og lykter filmen gjennom. Uten å finnedet. Så blir de skuffa og sinna, da. Og mener at Antichrist er en dårlig film.

Og det er ikke rart at man nærmer seg Von Trier med en distinkt forventing.Mannen har et sjeldent konsekvent kunstnerisk prosjekt gående. En sværtkarakteristisk take på religion og menneskelighet. Her tar han med segtematikken videre. Men forandrer ikke bare formspråket slik han har gjort flereganger før. Også selve moduset, selve grunnholdingen til filmmediet hargjennomgått en ganske radikal forrykning. 

Og da er detikke underlig at dette oppleves som en dårlig “Von Trier-film”. Den radikalereligionsdiskusjonen er intakt. Men grunnholdningen er annerledes. Vi er vanttil å se dyptpløyende og avanserte, men samtidig veldig forståelige og direkte,filmer. Som går dypt, men er allikevel veldig lette å lese.

I Breaking the Waves hvor Bess er ektereligiøsitet i to sko og ei strikkedrakt# som begår offeret for å omvendetvilerne (Jan, venninna, legen osv.) – og slik frelse dem. Eller Dogville, som debatterer menneskets frievilje, stiller spørsmålet om vi er ansvarlig for våre egne handlinger – ogsvarer “ja!”. Og så kommer skjærsilden. Til en verden av menn som haterkvinner. Og vi tumler ut av kinosalen med huet fullt av spørsmål rundt det å væremenneske. Men selve filmen lurer vi ikke så mye på.

Det er dettevi er vant til. Og det får vi ikke i Antichrist.Det store problemet med “Antichrist” er dens mangel på sammenheng” sier Selås. Og jeg føler at dette er en kritikk som avledes fra holdingen jegbeskriver ovenfor. Han forventer det dype, velfunderte og utrolig homogene, somhan har blitt bortskjemt med fra Den Store Dansken. Problemet er bare at detteikke er en slik film. Det var aldri meningen at den skulle være det. Og da bliren slik kritikk irrelevant.

Men hva er denda? Jeg tror en fin måte å forstå det på, er å se til tilegningen i slutten avfilmen. Der Antichrist dedikeres til Andrei Tarkovskys minne. En mann somganske enkelt er den som har tatt filmmediet lengst som kunstform. Den største,kan man si. En religiøst orientert regissør på samme måte som Von Trier er det– men med et fundamentalt forskjellig uttrykk. En mye mer poetisk tilnærming.Alltid eksplisitt tematisk og ekstremt perfeksjonistisk. Men samtidig medfilmer som er veldig åpne# som hensetter publikum til en bestemt stemning mensamtidig gir oss en formidabel frihet# et voldsomt handlingsrom. I skarpmotsetning til Von Triers langt mer innstendig formanende fortellerstemme.

Men nå harLars vært syk. Han har hatt sine uker og måneder med terapi. Og antageligkommet frem til at hans vante avansert-men-skråsikker tilnærming måtte mykesopp. Og det er denne Tarkovskyfiseringen av Von Trier jeg går ut fra at mangeser som mangel på sammenheng. De ser det som en svakhet. Jeg mener tvert om.

I alle fall iprinsippet. For det er klart: Å forlate et av vår tids mest formfullendte ogkonsekvente prosjekter til fordel for noe ganske annet, ja det er ikke gjortover natta. Og jeg håper Von Trier ikke lar seg skremme over sutringa i Cannesog andre steder, og fortsetter i akkurat samme spor i en eller to filmer tilslik han har for vane. Antichrist har alle løfterike ansatsene og deudiskuterbare kvalitetene man forventer fra den kanten. Men de forblir noeuforløst. Estetikk, generell modus, tempo, tematikk og storyline: Ja, dearbeider ganske enkelt ikke helt på lag enda.

Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Tvert imot.Den er uhyre interessant. En definitiv must-see. En kinobegivenhet. Detufullendte og tidvis famlende svekker den kanskje som verk. Men egentlig ikkesom seeropplevelse.