Baader Meinhof

4 / 6 stars
b
a

Den nyere, tyske historien har noen ytterst skamfulle kapitler å svare for. Hvis man da ikke skal kjøre seg fast i den første og utvilsomt verste hengemyren av ugrei tematikk, 2 verdenskriger og navnet Adolf Hitler, skjedde det forøvrig også saker og ting i landet i løpet av 70-tallet, som det fremdeles er sårt for tyskeren å snakke om.

I årene da “radikal” i Norges sosiopolitiske fargeskala var å lenke seg sammen, i busserull eller samedrakt, mot vassdragsutbygging og høre på Vømmøl, sprengte en liten bygerilja menn og kvinner i Berlin varemagasiner i lufta, likviderte politikere og næringslivstopper, kapret fly og spredde kvalme og uhygge. Det hele under påskudd, i manifestform og ved stjernejournalisten Ulrike Meinhofs penn, av klassekamp og et nødvendig væpnet oppgjør mot fasciststaten foreldregenerasjonen aldri kvittet seg med. Uli Edes filmatisering av Stefan Austs bestselger fra 1985 formår, i likhet med boken, å fortelle selve historien på nøytralt og spennende vis, som ikke uventet gjør seg såpass bra på film, at dette lett kunne ha vært en Hollywood-produksjon. Når man i tillegg hyrer det som kan krype og gå av kjente tyske skuespillere, er den til syvende og sist vanskelig å mislike, for en fyr som meg.

Men de store og virkelig interessante spørsmålene som reiser seg når man går inn i et stykke nyere vestlig historie såpass fascinerende som dette, som beveger seg langt under overflaten av de mange hendelsene fra 1968-1978, vil Ede konsekvent ikke konfrontere eller spekulere i, og dermed sitter man igjen med noe ikke fullt så spennende som f.eks. Fassbinders 2 innspill i debatten, Deutchland Im Herbst (1978) og Die Dritte Generation (1979).

Men folk i disse dager er kanskje ikke så veldig hyppe på å gå lengere inn i denne bekmørke materien, noe jeg så absolutt kan respektere: Både verden og filmen gikk videre.

Premieredato 31. oktober