Enestående animasjon i Big Hero 6

Disneys Big Hero 6 er som en fantastisk, velpolert maskin. Som en maskin er den dessverre også kalkulert og litt følelseskald.

4 / 6 stars
b
a

Mot slutten av 2013 fikk man et blaff av Disneys siste storhetstid (det tidlige 90-tall) med fenomenet Frost, som spilte det sikre klassisk eventyr-kortet til full pott. 2014-«julefilmen» – som riktignok ikke har premiere her til lands før i slutten av januar – er Big Hero 6, men denne gangen har Disney gått for mer tidsriktige sjablonger. Man har slengt seg på den tilsynelatende uendelige superhelt-trenden, med en adaptasjon av en relativt ukjent Marvel-serie.

Resultatet er ganske vellykket familieunderholdning. Det gjør selvsagt ingenting at også kidsa får sin egen superheltfilm, og jeg mistenker dessuten at mange i den eldre garde – foreldre eller ei – ønsker velkommen et tilskudd til sjangeren som ikke er så forferdelig mørkt og melankolsk. Det nesten uavbrutte fokuset på fargerik og hektisk moro er likevel både filmens styrke og svakhet.

aswomte7

Historiens utgangspunkt er som følger: I en japansk-amerikansk hybrid av en futuristisk storby, San Fransokyo, sørger tenåringsgeniet Hiro over tapet av sin robotingeniør-storebror Tadashi. Sistnevnte rakk akkurat å ferdigstille hjelpepleier-roboten Baymax: en vandrende, empatisk vinylballong, som blir Hiros følgesvenn i jakten på en maskekledd skurk. Den titulære superheltgjengen kompletteres så når Tadashis studiekamerater, hver av dem definert av sine særegne oppfinnelser, slutter seg til kampen.

Som i de fleste påkostede produksjoner av denne typen, er animasjonen helt enestående, med nydelige detaljer og actionsekvenser – som når gjengen, i en heseblesende bilflukt gjennom storbyen, jages av skurken som surfer på millioner av mikro-roboter. Nå har man jo nådd et nivå hvor det ypperste av dataanimasjon kan være vanskelig å skille fra virkeligheten, og her balanserer man godt mellom det realistiske og det karikerte. Innpakningen er upåklagelig, men innholdet har noen mangler.

Det mangler riktignok ikke på spektakulær action, snarere pøses det på. Når filmen derimot senker tempoet og forsøker å lene seg på patosen, føles det til tider litt påtatt og ikke helt troverdig. Big Hero 6 er til de grader et formelverk: ofte forutsigbar, tidvis klisjépreget. Det gjør ikke stort så lenge man underholdes, og det er det vanskelig å unngå når tempoet er så høyt. Men enkelte elementer – noen betydelige sådan, som superskurkens motivasjon – er allerede resirkulert i hjel.

Når filmen så, med samme formelbevissthet, forsøker å appellere til de sårere følelsene, fremstår den på et vis som Baymax selv: med et hjerte som er på rett plass, men som samtidig er et kaldt maskineri. Er man derimot ute etter å unnslippe nettopp disse følelsene, er Big Hero 6 ypperlig virkelighetsflukt. Og det kommer nok noen oppfølgere, vær sikker på det.

Atli Bjarnason

Premiere 30. januar

big hero 6