Finn frem action-bingobrettet for Michael Manns «Blackhat»

Et møte som finner sted på toppen av en forlatt bygning? Bingo. To vakre agenter som forelsker seg i hverandre? Bingo. Noen som sier «I find you» og legger på røret? Bingo.

2 / 6 stars
b
a

FBI henter ut hackeren Hathaway (Hemsworth) fra fengselet for at han skal hjelpe dem med å løse et større problem: En koding han selv var med på å designe har blitt brukt til å stikke kjepper i hjulene for soyaprisene på aksjemarkedet, men også laget baluba i et atomkraftverk i Kina. I utgangspunktet er plotlinjen interessant og temaet høyst relevant, men Michael Mann faller dessverre for en kjent og avdanket oppskrift som grenser til å være så flau at jeg ville forlate salen.

Blackhat har satt av for lite tid til at vi skal få en følelsesmessig relasjon til karakterene før de skal i ilden. Chris Hemsworths platte karakter kunne med fordel vært krydret på en noe mer eksentrisk måte enn denne kleine oppvisningen i push-ups på cella si med beina opp mot veggen. Han kunne vært menneskesky, ha dårlig holdning, eller kanskje han bare kunne vært litt mer cocky? I stedet fortsetter Hathaway å demonstrere at han er intet annet enn en glatt Ken-dukke som gjør alt på strak arm. Hathaway & co løper like gjerne sammen med politiets innsatsstyrke inn i skuddvekslinger, for det er tydelig at kule hackere hverken trenger hjelm, beskyttende uniform eller bevis på at de har fullført politiskolen for å være med på den slags guttestreker. Hvorfor sa ingen at dette er Jason Bourne i forkledning? I sammenligning med tidligere Mann-filmatiseringer, er Al Pacinos rolle i Heat en bedre demonstrasjon av hvordan rollen som troverdig protagonist med kjølig og tøff attitude kan nailes. Nå var han riktignok ikke castet til rollen som hacker på steroider, og det er nok hovedproblemet her: Hemsworth har bare ikke hackeren i seg.

Hems II

Det overforklares visuelt gjennom ultranære bilder på navneskilt eller andre detaljer det er viktig at vi får med oss. Det er ikke rom for at vi skal forstå ting selv, enda det vi ser også forklares i dialogen. Tilsynelatende er enhver replikk kun med for å drive plotet fremover, eller for å overinformere tilskueren om hva som skjer, som når Hathaway føler han må fortelle Chen Lien at det utkårede offeret tror han får en forespørsel om å endre sitt passord, når det han egentlig har gjort er å laste ned en tastelogger som de henter informasjon fra – som om datakyndige Lien ikke skjønte dette. Det eneste som får plotet til å spore av  er romansen, som etter alt å dømme er med fordi det står i sjangeroppskriften, for å blidgjøre de som forventer å se pene mennesker kline.

Musikkbruken i Manns tidligere filmer er taktisk anvendt på høydepunkter i plotet. I Blackhat overspiller musikken sin rolle. Den er konsekvent overveldende, og resultatet er at vi blir apatiske. Jeg klarer ikke å engasjere meg i støyen av dramatisk musikk, kuler, bomber og kanari, og blir så distansert at jeg faller av.

Det er dessuten bare å finne frem action-bingobrettet og huke av ting som «møte på toppen av forlatt bygning», «bombe i bil», «to pene agenter blir forelsket i hverandre», «fyr sier «I find you»i telefonen før han legger på» og ikke minst «folk som aldri ville vært i en skuddsone mellom politi og kriminelle fordi de de sitter med verdifull kompetanse er der likevel». Spørsmålet er: Trenger vi flere av disse plumpe filmene? Og kunne det ikke handlet litt mer om koding også? Blackhat handler imponerende lite om hacking, når alt kommer til alt, og maler dessuten et lite realistisk bilde av det.

Ikke alt er like håpløst. Enkelte ganger forsøker fotoarbeidet å tilby noe mer interessant enn bare å være informerende og overforklarende, som når hodet til Hemsworth er halvveis utenfor bildet, som om fotografen prøver å eksperimentere med hvor langt ut av bildet et subjekt kan være før det blir distraherende. Uansett er jeg lei av filmer som bekrefter fordommene våre mot skuespillere som ser altfor bra ut, og som ikke gir dem mer å spille på. Blir karakteren til Hemsworth mer særegen, kjøper vi i større grad scenene der han bare er kul og rå også – som til gjengjeld får større emosjonell virkning. Det fungerte for Hemsworth i Thor-filmene, og kunne fungert her. Gi Hemsworth litt worth!

Ida Madsen Hestman

Premiere 23. januar

blackhat