Blandede følelser vekker ingen følelser

Er du en av de som går på kino for å ta deg en lur? Gjett om vi har filmen for deg.

2 / 6 stars
b
a

Tilsynelatende finnes det kun to typer mennesker: de som liker Adam Sandlers filmer og de som gjerne står over. Disse gruppene lever stort sett i fred og fordragelighet – enige om å være uenige. Og jeg kan ikke anta annet enn at Blandede følelser ikke byr på overraskelser for noen av gruppene.

For ordens skyld: Jeg tilhører den siste gruppen. Det er noe særdeles usympatisk over det siste tiårets Sandler-filmer, som jevnt over er ytterst uambisiøse, smakløse og gjerne henter billige humorpoeng ved å sparke nedover, mot krasse stereotyper av ulike ikke-hvite, ikke-heterofile grupper.

Blandede følelser er Sandler igjen gjenforent med Drew Barrymore – de har tidligere dannet par i Bryllupssangeren (1998), stadig Sandlers mest vellykkede film, og 50 First Dates (2004). Denne gangen møtes de på en blind date – hun er skilt og har to sønner i de tidlige tenår, han er enkemann med tre døtre – som ender med at de to utvikler en gjensidig avsky som bare forsterkes de påfølgende dagene. Kort tid etter er de begge på familieferie i Sør-Afrika, og får sjokk når de innser hva som har skjedd: Takket være en misforståelse er de booket inn på den samme romantiske feriepakken. De er derfor tvunget til å tilbringe hvert minutt i hverandres selskap. Da oppstår det gnisninger – men kanskje også søt musikk?

BLENDED_2

Denne filmen er det mest familievennlige Sandler har gjort på en stund, så den er ikke så grovkornet og støtende som man kanskje skulle forvente. Riktignok er fremstillingene av kjønnsroller og afrikanere mildt sagt bakstreverske, men filmen er knapt i stand til å vekke en reaksjon av noe slag. Det er vanskelig å hisse seg opp over den, og nærmest umulig å le. Blandede følelser er så formelbasert og uinspirert at den har en slags bedøvende effekt. Den er heismusikk i filmform.

Hvem som helst kunne tilsynelatende ha regissert dette, for Frank Coraci, som står bak flere Sandler-filmer (deriblant Bryllupssangeren), nøyer seg med å peke kamera  mot den som sier noe vittig og spe på med reklamefilmaktig flotte bilder av afrikansk natur. Omtrent like stor innsats har blitt lagt i manusarbeidet. Forutsigbarhet er tilgivelig, men det er  ikke mangel på humor – i en komedie. Blandede følelser er umorsom, ikke bare på grunn av den ekstremt plumpe komikken, men fordi humoren er  utvannet og simpel. Vi snakker om humor i teoretisk forstand, eventuelt faksimiler av humor – teknisk sett er det komedie, men i enhver praktisk forstand er det bare «ting som skjer», som du stirrer tilbake på med glassaktig blikk og munnvikene i vater.

Manusforfatterne har i så godt som hvert eneste tilfelle valgt den enkleste løsningen, den største klisjéen, for gjerne å repetere den til det kjedsommelige. (Kroneksempel: Sandlers eldste datter blir tatt for å være en gutt omtrent et tosifret antall ganger. Samtidig burde det være åpenbart for de fleste at hun egentlig er en veldig pen tenåringsjente med en litt uheldig frisyre. Kanskje vordende stemor Barrymore kan sminke henne litt og gjøre henne til Kvinne?) Langt oftere enn hva ønskelig og nødvendig er, følges poengene opp av en pedagogisk overforklaring, i tilfelle noen svært enkle sjeler har forvillet seg inn i kinosalen.

Blended_3

Jeg har tre teorier om årsaken til det latterfattige manuset. Om alle eller bare én av disse stemmer, er likegyldig. De er uansett som følger: 1) Ren og skjær latskap, 2) dårlig smak, og 3) en grov undervurdering av publikum.

Humorhøydepunktene er få og ubetydelige, men de er til gjengjeld ganske morsomme, om så bare fordi de er så absurde: som den klysete, men oppriktige hotellnaboen som nesten utelukkende snakker i to-ords-setninger, eller apeorkesteret som spiller «Careless Whisper».

Det som i tillegg gjør filmen utholdelig, er den gode kjemien mellom Barrymore og Sandler, og Sandler har som alltid en eller annen uforklarlig sjarm som gjør ham vanskelig å hate (selv om man har aldri så lyst). Barneskuepillerne som spiller ungeflokken er også ganske ålreite. Men det er alltid trist å se et brukbart ensemble stotre seg gjennom et ubrukelig manus.

Dersom du har sett en Sandler-film i løpet av de siste årene, vet du altså hva du går til. Men denne burde få selv de mest iherdige Sandler-apologetene til å rynke på nesen.

Atli Bjarnason

Premiere 11. juli

blandede følelser