Blind: Innfrir ikke helt forventningene

ET AV BARNDOMMENS MEST populære ultimatum lød: Hva ville du helst ha vært hvis du måtte velge – blind eller døv? Svaret var alltid «døv».

4 / 6 stars
b
a

 

Regidebutant Eskil Vogts hovedperson har opplevd å bli blind i voksen alder. Et klassisk skrekkscenario: Å bli slik istedenfor å være født sånn; å vite om alt det du ikke lenger ser; å vite at det du ser for deg ikke nødvendigvis er sant; å måtte erkjenne at hukommelsen ikke har fiksert bildene du trodde du kunne utenat. Føttene på jorda og hjernen vektløs i rommet.

Ingrid (Ellen Dorrit Petersen) går ikke lenger ut av leiligheten. I stedet møter hun verden ved å rekonstruere den fra innsiden; via Mac ‘en, skrivingen og en glupende, underernært fantasi.

Stille og stilsikkert blør Ingrids metaplan – fiksjonen – inn i den virkelige fortellingen. Først gir Ingrid tydelig stemme til bihistorienes anslag, men fortellergrepet glemmes etter hvert som filmen selv overtar Ingrids fortelling. En smått melodramatisk roman med karakterer som på ulikt vis speiler hennes egen tilværelse: Avsondring og desperat savn etter sanselig stimuli får utløp gjennom den pornoavhengige Einar (Kolbenstvedt), mens livet uten en tilstedeværende ektemann kanaliseres via en svensk, sukker-datende alenemor.

Inn mellom disse plasserer Ingrid sin egen frustrerte ektemann Morten (Rafaelsen); den enes ungdomsvenn, den andres datingpartner. Det virker virkelig. Helt til dialogen stopper når forfatteren løfter fingrene fra tastaturet. Grepet er igjen tydelig tilstede, likevel vet vi ikke lenger eksakt hva som er hva. Klart Morten kunne finne seg en annen hvis han ville det.

 

 FØRST SPORADISK, SIDEN konsekvent, projiserer Ingrid sin egen forestillingsevne og sitt eget underliv – det underbevisste, det kjødelige – over på mannens liv og levned. Innhyllet i Ingrids mørke og redd for å fortelle ufiltrert om hverdagens hendelser av redsel for å støte henne, er han et enkelt bytte for konas maksimalistiske fantasi. Svarer han på jobbmail på senga, eller sex-chatter han på nettet? Er det derfor han ikke oppfatter erotiske hint? Ingrid spiller ut begge alternativer inne i hodet og Vogt spiller ut begge alternativer for oss. Sexprat flimrer forbi skjermen til fordel for en kjedelig mail, og tilbake til chatten igjen.

Slik inviteres vi til å re-erkjenne at ingen av oss egentlig har oversikten over andre – over det livet vi lever med andre – før vi får lov til å krype helt inntil, og kanskje selv ikke da.

Blindheten brukt for å tydeliggjøre en allmenntilstand like mye som en måte å portrettere en unntakstilstand; blindhet undersøkt som kollektiv blindsone like mye som en enestående diagnose.

Mens noen av Ingrids iscenesatte fantasier slår over i det forenklende (Einars fremmedgjorte einstøingliv) og det unødvendig overdrevne (alenemoren på Mortens jobbfest), står karakteren Ingrid imponerende støtt filmen igjennom. Med nedbleket hår og øyenbryn er hun naken, sårbar og nesten inhuman. En replika mer enn et menneske, og likevel en troverdig karakterstudie. Stilisert men intenst tilstedeværende gjør Ellen Dorrit Petersen en strålende rolle som Ingrid; ikke bare blind, men også presentert som frivillig historieløs og nyfødt i møte med et nytt liv. Sterk og sårbar mot Rafaelsens kledelig tafatte kropp.

Likevel hadde jeg ønsket meg at skruen ble strammet enda hardere til. Ellen Dorrit Petersen hadde tålt enda mer eksponering og samspillet mellom henne og Rafaelsen kunne fått mer tid til fordel for de to andres imaginære liv.

Det er og blir det virkelige livet som inngir det største suget, og de mest forvirrende virkelighetsoverskridelsene som kler fortellingen best.

 

Ragnhild Brochmann

 

Premiere 28. februar