Dark Shadows

Publisert 10. Mai 2012

Tannløst vampyrdrama

“Morsom film da! Kult at det ikke er noe skikkelig plot.”Jeg står og lytter til de andre anmelderne utenfor visningslokalet, mens jeglåser opp sykkelen. Hadde jeg kjent ham bedre, hadde jeg kanskje sagt at jegvar enig og gitt ham rett i at filmen var morsom. I alle fall ganske morsom.Eller morsom nok. Det vil si … ikke morsom.

Denkompliserte kategorien “morsom nok”: Hadde DarkShadows vært regissert av en annen og mindre kjent regissør – enn si ennykomling – kunne morsom nok ha resulterti fire smilehull på terningen. For ja, det er ganske morsomt å se Johnny Deppsom Barnabas Collins. En tidligmoderne forretningsmann forhekset og sendt i vanndødenav den sjalu og sprengkåte heksen, Angelique. Ganske underholdende å se en1700-tallsmann liste seg prøvende over en asfaltert bilvei med kommentaren: “whata curious terrain …” etter at gule gravemaskiner vekker vampyren til live 200år senere. Og det er nesten helt morsomt når Barnabas tilfeldigvis legger dentrette pannen sin på et el-orgel med rytmeboks, idet tohundre års misere skalfremføres for en fjern slektning: “… and then the sorceress sent me to the grave …”.Ta ta-tish, ta ta-tish, ta-ta- tish …

1752 møter 1972. Teleporteringskomikkog dobbelt opp med tidskoloritt og idiosynkratisk språkføring: thou hast møter I’m stoned! Lysekroner og lavalamper. Et potensielt godt opplegg og noen gode takter. En sympatisk castetfamilie av gamle og nye Collinser trygt plassert i et burtonsk familiegods. Teatralskog maniert som alltid, men med en mindre polert gothestetikk enn i Sleepy Hollow og Sweeney Todd. En god måte å vise – om det er det han vil vise oss?– at det ikke er så farlig denne gangen. At DarkShadows er tull og tøys og ren underholdning uten ambisjon om å fornyefilmen generelt eller Burtonuniverset spesielt. Lek og spill på gamle tomter. Etlavterskeltilbud for gamle kjenninger og nye interesserte, barn som voksne –alle er invitert – ikke for komplisert, og ikke for skummelt. En forutsigbarblodprøve mer enn et overraskende hoggormbitt.

Og likevel, som den andre anmelderen varinnom, selv om det er kult at filmen mangler et tight plot, at konsentrasjonendreier rundt det episodiske, det komiske og som alltid – rundt Depps hvitkalkede,fryktsomme fjes, hjelper det lite når komikken er tvungen mer enn tøylesløs, somforventet mer enn absurd og overraskende. Flere av anslagene er gode nok, mennår disse ikke følges ikke opp med en tilfredsstillende letthet, enn sihumoristisk ærgjerrighet, hva er vitsen med å børste støv av en gammel kitsch-tv-serie,da? Hvor deilig hadde det ikke vært om Barnabas nevnte tale over el-orgelet haddeutløst en syngende ordstrøm à la vampyroperaen i Forgetting Sarah Marshall? Søren heller, når Burton og Depp sammengår inn for å kose seg rått med lettbent retrounderholdning, hvorfor ikke dradet enda mye lenger? Mer farse og flere ville forviklinger istedenfor en blekbest-of-utgave av gamle burtontriks?

Midtveis ifilmen tar jeg meg selv i å savne TheAdams Family. Litt morsommere familiemedlemmer, litt flere absurditeter,litt strammere plot og litt bedre vitser. Oppsummert: En langt bedre filmdandert langs de samme gladmorbide linjene vi kjenner så godt. Tim Burton kanbedre, eller?

Ragnhild Brochmann

Premiere 11. mai