Den friske mellomdistanseløperen på stafettlagets vinnerteam

5 / 6 stars
b
a

“She must be eliminated”, sier Snow og gnir seg begjærlig i fingrene mens Katniss spenner buen.

Der enkelte oppfølgere ender opp som komparativt kjedeligereladestasjoner hvor sår skal gro og nytt drivstoff tankes, er Hunger Games: Catching Fire den friske mellomdistanseløperen på stafettlagetsvinnerteam. Ikke først, ikke sist, men en vinner likevel.

Ni måneder etter Katniss ogPeetas seier over Capitols groteske alle-mot-alle spill, samler skyene segigjen. Katniss’ heltemot har generert håp, et nytt opprør brygger i distriktene,og President Snows skuldre er på vei oppover. Folket har fått et forbilde ogCapitol bevrer. Enter Kvartsekel-spillet, en ny dødelig tevling for tidligereHunger Games-vinnere. Mer brød, frykt og sirkus for å temme folket og enskreddersydd anledning til å myrde opprørsheltinnen på en politisk skånsom måte.“She must be eliminated”, sier Snow og gnir seg begjærlig i fingrene mensKatniss spenner buen. Igjen.

I likhet med den første filmen,er også dette manuset gjennomført med imponerende sans for dramatisk økonomi.En innledning akkurat lang nok til å kjenne på den ulmende uhyggen i Katniss’bistre hjemtrakter, til å ane hennes uro og til å ha en viss innsikt i Capitolskompromissløse renkespill. Ingen overflødige scener, det potensielt melodramatiskeforblir fraværende, og ikke én av Katniss’ tårer virker malplasserte ellerunødvendige. Tvert imot bygges hovedkarakterene igjen rundt en sjeldentfinstemt humanitet, genren til tross. Unge, brave helteskikkelser – ingen tvilom det – men også helter som tillates normal menneskelighet mellom transportetapper,show-seanser og hardkokt action. Som når Katniss etter hvert viser ømme følelserfor Peeta, uten at det virker klamt eller forsert.

Igjen er det først og fremst JenniferLawrence’ rolletolkning som formidler spennet mellom dødslekenes absurditet ogblodige alvor. Hun gruer, frykter og tar seg sammen, men klarer alltid åformidle omstillingen uten at den virker for enkel. Igjen overraskes jeg overalle nyansene i det steinhugde ansiktet. Også alle de andre karakterene finnersin plass. Også denne gangen er de godt gestaltet og gitt akkurat nok tid irampelyset til å fremstå som helstøpte og nødvendige. Fra Madhatter-Effie til gamemasterCaesar Flicker (“Ha ha ha!”), til Katniss’ stylist Cinna (Lenny Krawitz). Litenspilletid, full valuta.

Bare slutten kunne jeg ha ønsketmeg annerledes. Den kommer hakket for brått og litt for lett. Men en littdårlig veksling er en bagatell, så lenge stafettpinnen alt hviler trygt ihånden til nestemann uten tap av kraft, fart og flamme.

RagnhildBrochmann

Premieredato: 20. november