Død snø

4 / 6 stars
b
a

Jeg er utrolig svak for filmer som bare vil én ting. For så lenge entusiasmen er på topp, er det nesten samme hva energien kanaliseres mot. I dette tilfellet Nazi-zombiere, og det er ikke noe dårlig idé. Så lenge de dyrkes med hemningsløs dedikasjon og alle tilgjenglige ressurser.

På denne fronten leverer Død Snø til 20 i stil. Bravo, bravo! Dessverre blir det litt trivia utenom også: utfeigende karakterbygging og generelt svada, som sliper et par prikker av terningen. Alt som er zombie-relatert er glimrende. Resten stinker. Ikke gøy, ikke sjarmerende, bare ekkelt. Og den kamelen får vi bare svelge, Wirkola er fortsatt ung i regissør-stolen, og dette er en overraskende bra film!

Som begynner helt utrolig dårlig. Nedenfor Buljo-nivå. Helt på bånn. For bare å stige jevnt og trutt, på stødig opptur gjennom hele seansen, et hakk opp for hvert markspiste lik som kravler ut av fonna.

Alle som husker Roald Amundsen subbende rundt i Fritt Vilt vet at skummelt og dagslys er en tricky kombinasjon. Død Snø takler dette på suverent vis, og selv om zombiene ikke akkurat er angstskapende, har de avgjort masse troverdig støgghet over seg, og oppleves ikke teite i det hele tatt. Pluss på med masse energi, et uventet overskudd av artige, visuelle løsninger, og du har en film med “Vorspielfavoritt” skrevet over seg i store, blodrøde bokstaver.