Drive

6 / 6 stars
b
a

Det var en gang daactionscener ikke ble animert på datamaskiner, da filmhelter ikke pratet somstand-up-komikere, da stereotyper hadde flere dimensjoner og et basketak kunnevære mer voldelig enn et maskingevær.

Nicolas Winding Refnsavner denne tiden, og vil mimre med oss i form av en slags remake av Walter Hill-klassikeren The Driver. Han larkameraet seile over et gloomy,neonglinsende bylandskap (Los Angeles) og rosa løkkeskrift forteller ossnavnene til de andre involverte, mens kjølig elektropop drar oss tilbake til80-tallet. Hoverpersonen og den lavmelte stilen er den samme som i1978-versjonen, men handlingen er oppdatert og tatt fra en 2005-roman.

På overflaten handlerdet om en einstøing, Ryan Gosling, som er sjåfør for ransmenn og annet pakk. Ogjo da, han er naturligvis rå bak rattet, men dette er bare settingen for enskjør historie om forbudt kjærlighet mellom råneren og den stille alenemorensom bor i naboleiligheten. De snakker knapt, men står heller og titter påhverandre i heisen med triste smil, forutanende om at det aldri kan bli de to.Høres det noe svevende ut? Riktig, Driveer mer en kunstnerisk eskapade, enn en tanketom actionkalkun. Faktisk har denikke så mye bilkjøring, og det lille som er, tjener ikke for å vise snaueforbikjøringer eller kreativ bruk av håndbrekk, men heller for å skape enrugende drømmetilstand av lyssky musikk og fargefulle skygger.

Dette falt ikke ismak hos den amerikanske forfatteren Sarah Deming. Hun saksøkte distributørenfordi filmen ikke liknet mer på Fast And the Furious (i tillegg til at den, stadig ifølge Deming, representerer “(…) extremegratuitous defamatory dehumanizing racism directed against members of theJewish faith”). De som kjennertil Refns rulleblad vil derimot verdsette nettopp dette, og fryde seg over enråskap som gjenspeiler Pusher-triologien. Driveer noe så sjeldent som en remake som er like bra som originalen.