En katt i Paris

Publisert 26. April 2012

Det vanskelige med å anmelde barnefilmerer å bestemme hvem man skriver for. Som 31 år gammel mann syntes jeg En Katt iParis var ganske kjedelig, men det behøver ikke bety at de under 5 år ikke vilelske den. Når jeg husker tilbake til hva jeg likte som liten var det som regelsjørøvere, ninjaer, romskip og Indiana Jones. Historien om en innbruddstjuv somtar med seg nabojentas katt med på tokt kunne kanskje også vært spennende, hvisdet ikke hadde vært for at mesteparten av fokuset var på kattens eier og morenhennes.

Animasjonsstilen er noe spesiell, beståendeav skeive frihåndstegninger og fargelegging som ikke følger linjene. Det ergjort hensiktsmessig barnslig, for å understreke at også scener med slemmemordere som vifter pistoler rundt om kring er en ufarlig fantasi. Armer og beinkrøller seg rundt hjørner og det minner om en billig barne-tv episode. At det helebare varer i 65 minutter inkludert rulletekst, hjelper heller ikke med å få dettil å føles som en kinofilm.

Musikken derimot er svært fengende. Deiligjazzbassmelodier og storslåtte symfonifanfarer gjør mer for filmen enn denfortjener. De norske stemmene er som vanlig en smule teatralske, men det erkanskje også et sjangermessig stilvalg?

Det er tydelig at det ikke er en film forbarn som er fan av Toy Story, Pokemoneller Power Rangers, og jeg tar megselv i å lure på hvem som er igjen da. Det virker som filmen har kommet 40 årfor seint og morra di ville sikkert digga den om ho hadde sett den da ho varliten. Oppsummert føles En Katt i Paris som filmversjonen av noe du har kjøptfra butikken Riktige Leker: en enkel, trygg og klumpete sak som fremprovoserersjalusi ovenfor nabobarna med mindre idealistiske foreldre.