En sterk oppfølger

Dragetreneren 2 er formidabel på karakterer og relasjonsbygging, men handlingsmessig noe svakere enn forgjengeren.

4 / 6 stars
b
a

Dragetreneren (2010) var et friskt og glovarmt pust, både for drager og animasjonsfilmer. Historien om Dragetreneren Hiccup (norsk oversettelse: Hikken) hadde flere kvalitetslag; fra den sprø blandingen av vikinger og skotske høylendere, til de riktig så fine dragene med deres Pokemonske sjarm og variasjon; en får nesten lyst til å ”collect them all”. Dragetreneren er en inkluderende film som respekterer publikum i alle aldre, og som med rette fortjenter den ofte misbrukte betegnelsen familiefilm. Alt for mange filmer lages for å sees en gang, og alt for ofte er en gang for mye. Dette var ikke tilfellet med Dragetreneren.

Karakterene i Dragetreneren 2 har blitt synlig eldre siden sist, noe som gir serien en følelse av kontinuitet. Selv hovedpersonen Hiccup sin alfahann-pappa viser nye sider, særlig i møte med Hiccups mor Valka som er et hjertelig og helt nødvendig tillegg til denne serien. Hun er ”the mother of dragons” og innehar nærmest en greenpeace-rolle i drageuniverset, der hun ivaretar dragenes sikkerhet i et idyllisk dragereservat. Regissør Dean DeBlois har stålkontroll på karakterene sine. Hiccups venner står for kjappe punchlines, mens Valka og Hiccups dragevenn Toothless har en mer langsom utvikling, da deres roller er helt avgjørende for å gi historien emosjonell tyngde. Filmens humor flettes elegant inn i bevegelser og ansiktsutrykk, og er vel så mye en investering i karakterene som en kilde til latter.

Dragen Toothless (norsk oversettelse: Tannlaus) er kanskje det beste sidekicket i en animasjonsfilm siden Buzz Lightyear. Designet er enkelt og tidløst (han ser ut som en blekkflekk med øyne og munn), og dragens ødelagte styreving gir den mektige skapningen et sjarmerende handikap. Toothless er ikke bare bestevennen til hovedpersonen, men også en vital del av Hiccups identitet; han er Frankensteins monster, Tommys Tiger, Lyras Pantalaimon. Begge har proteser, men de er også hverandres protese. Alene står de hjelpeløse på bakken; sammen er de luftens helter. Sammen er de også sterke nok til å bære denne oppfølgeren som plottmessig er svakere enn forgjengeren.

Rammefortellingen i Dragetreneren 2 bygger på en ide om at fantasy-serier trenger et krig- og erobringsplott for å erobre seeren. Science fiction-, eventyr-, og fantasyoppfølgere har en lei tendens til å nå sine klimaks på slagmarken; Star Wars episode I og II, Narnia, Twilight-serien og Maleficent ender på et tidspunkt i massive intetsigende sammenstøt som tar mye plass i filmen og setter karakterene på sidelinjen. Jeg skulle gjerne sett Dragetreneren 2 overaske med en bakgrunnshistorie som ikke domineres av en krigersk leder med invasjon på agendaen. Dragetreneren fra 2010 bygger mye av spenningen rundt menneskers tendenser til å skape fiendebilder av det vi ikke forstår, og som vi ikke klarer å kontrollere. Fortellingen om Hiccups temming av Toothless og hans ensomme vei mot å overbevise sine krigerske slektninger om at drager ikke er fiender, gav historien en tyngde som jeg savner i Dragetreneren 2.

Ilden brenner fremdeles i denne serien. Regissør Dean DeBlois bryr seg helt åpenbart om universet han introduserte i første film. I filmens tredje kapittel håper jeg at karakterutviklingen fortsetter, og at historien vies mer tyngde.

Martin Parker

Premiere: 4. juli

HOW TO TRAIN YOUR DRAGON 2