Stort og flatt om guder og menn

Ridley Scotts Exodus: Gods and Kings er en forutsigbar og påkostet bibelfortelling med kritikkverdig casting. Filmen reddes av godt skuespill – gudskjelov – og spesielt Joel Edgerton imponerer med sin rolletolkning av Ramses.

3 / 6 stars
b
a

Moses er kommet på film igjen. Beretningen om den beskjeggede sandalmannen som frigjør sitt folk fra slaveri, er en fortelling på tvers av jødedommen, islam og kristendommen, med universell appell. Den tar opp tidløse temaer som rasehat, klasseforskjeller, totalitarisme, frigjøringskamp, sjalusi og familiedrama. Ikke minst har de syv landeplagene med epidemier, tap av ressurser, ekstremvær, naturkatastrofer, mangel på rent vann og hungersnød nok av eksplisitte paralleller til verden i dag, som kan tydeliggjøres i en ny filmatisering. Dessverre utnytter ikke Ridley Scott dette når han nå lager episk krydderkake med tykk temamusikk som glasur.

Skjermbilde 2014-12-17 kl. 22.22.09

Jovisst er det et digert prosjekt, med forseggjorte kostymer, locations som virkelig setter stemninga og en historie som tydelig er skrevet i stein. Trolig ønsker ikke Scott å irritere på seg religiøse samfunn. I scenen hvor Moses (Bale) kysser sin nye kone Zipporah (Valverdie) tones det raskt ut til sort, for ikke å opphisse noen på den ene eller andre måten. Ikke har kvinnene så mye de skulle ha sagt heller. Jeg begynner raskt å lure på hvorfor Zipporah egentlig er med, all den tid hun ikke har noe å si for plotet eller er en interessant karakter i seg selv – foruten å være pen. Etter at hun og Moses utveksler et flørtende blikk, gifter de seg i neste scene. Det er et premiss her som er vanskelig å kjøpe. Og når vi snakker om marginaliserte roller: Sigourney Weavers trereplikkers gjesterolle er nesten en fornærmelse mot skuespilleren, som dessuten faller i bingen av småroller med germanske trekk, der en kan stille spørsmålstegn ved castingen.

Skjermbilde 2014-12-17 kl. 21.43.13

Dersom man velger en skuespiller med et utseende som avviker voldsomt fra rollens opprinnelige identitet, kan det rettferdiggjøres dersom rolletolkningen og sminkejobben er god, og rollens potensial økes. Et eksempel er valget av Tom Hardy med særegen skotsk aksent som den opprinnelige latin-amerikaneren Bane i The Dark Knight Rises. I motsetning til Batman-universet, har jeg inntrykk av at Exodus sikter mot historisk realisme i fremstillingen av hebreere og egyptere. Filmatiseringen smykker seg dog med så mange hovedkarakterer med vestlige trekk at det tidvis skaper støy. På tross av gode skuespillerprestasjoner ser Aaron Paul egentlig bare mer narkoman ut enn han gjør i Breaking Bad. Ben Mendelsohn som den slue lystløgneren Viceroy Hegep fremstår som parodien på en kvalm og harry lurendreier med selvbruningskrem som står i  kontrast til hans knallblå, eyelinermalte øyne. Kostyme og sminke kan her sees som et kitch-aktig virkemiddel, men det virker ikke helt som om dette er intensjonen. Dar Salim (Borgen) og alltid «etnisk» typecastede Ben Kingsley framstår mer troverdige. Dessverre har skuespillerne med «østlige» trekk lite å si, og dukker gjerne opp som statister.

Skjermbilde 2014-12-17 kl. 22.20.24

Et castingvalg som kan rettferdiggjøres er Joel Edgerton i rollen som den kalde Ramses. Han nailer «Ignorance is bliss»-rollen, og bringer tankene til Marlon Brandos portrettering av general Kurtz i Apokalypse Nå!, med sin blanke skalle og måten han fremstår kvalm, men elegant og rolig på. Scenen der Ramses leker med slangene sine er et av flere øyeblikk som beskriver rollen hans på en fruktbar måte. Ramses sier til sin babysønn: «Vet du hvorfor du sover så godt? Det er fordi du vet du er elsket». Utenfor palassets standhaftige søyler jobber hebreerne til de spyr. Det er en fin kontrast. Ramses er og blir den mest interessante karakteren i dette eposet.

Skjermbilde 2014-12-17 kl. 22.19.22

Christian Bale overbeviser i rollen som Moses – i den grad han kan. At han følger et manus som ikke har gitt ham interessante replikker eller tankeprosesser utover det vi allerede vet, kan han ikke klandres for. Det er forholdet mellom Moses og Ramses som skaper mest intensitet, rent dramatisk, sammen med krigsscenen innledningsvis. Jeg skulle gjerne sett flere scener som skildrer dynamikken mellom de to brødrene som ikke er brødre. Det er her filmen er på sitt beste.

Skjermbilde 2014-12-17 kl. 21.39.25

Exodus: Gods and Kings er den andre episke filmatiseringen av en religiøs fortelling som har kommet på norsk kino i år. I likhet med Darren Aronofskys Noah er beretningen om Moses noe vi har god kjennskap til. Derfor er det kanskje et poeng at vi får en forklaring på hvorfor vi skal se disse bibelske nyskapningene; at det er noe nytt man ønsker å formidle eller peke på. I Noah ser vi mer kreativ bruk av visuelle effekter og animasjon, men også en slags kritikk til menneskets egoisme og grådighet som rot til selvutslettelse, med parallell til relevante temaer i dag, som et truet økosystem og ekstremt klima. Hvorfor ikke kjøre en ny vri også i Exodus, når en først har muligheten?

I Exodus: Gods and Kings ser jeg liten vilje til å tolke historien på en ny måte, og flere ganger får jeg heller déjà-vu til klassikeren The Ten Commandments fra 1956. Når man ikke vil rokke ved noe som helst i historien, hvorfor bruke så mye penger på å fortelle den på nytt?

Ida Madsen Hestman

Premiere 19. desember

exodus