Fantastiske eventyr for voksne i Matteo Garrones hemningsløse «Tale of Tales»

Tale of Tales er fantastisk i ordets mest nøkterne betydning; den er eventyrlig uten å være fantasy, grotesk uten å være obskøn, overdådig uten å være selvelskende og lykke-søkende uten å være romantisk.

6 / 6 stars
b
a

6Garrones forelegg er tre av de karnivalske eventyrene til den italienske 1500-tallspoeten Giambattista Basile: Ett om dronningen som spiste hjertet til et vannuhyre for å få barn, ett om den eksentriske kongen som viet kjærligheten sin til en kjempeloppe istedenfor datteren og ett om den nymfomane kongen som uten å vite det beilet en vansiret, gammel kvinne. Felles for alle fortellingene er kjærlighetens egoistiske bakside og begjærets dunkle tunnelsyn: Den stygge kvinnen som frivillig leker mørkegjemsel med den onde, kåte kongen, loppemonarken som mister datteren til et troll i forsøket på å eie henne for alltid, og dronningen som driver sønnen fra seg ved å nekte ham kontakt med den mystiske tvillingbroren. Slik jaktes og jages det gjennom elveleier, labyrinter og dype daler, mens begjæret suger livet ut av rollefigurene som igler suger blod av den årelatte; den gode intensjonen om helse og frelse med motsatt effekt.

Og bakom intrigene synger skogene med grønne sugende mosebunner og bratte mørke kløfter. Garrone har spent opp storslåtte tablåer med kongeborger som kneiser symbolsk ytterst ute på klippekanten. Likevel har han stort sett beholdt den ekte, italienske naturen istedenfor å trekke opp kontrastene med magisk-realistisk digital-design. Klokt valg; det saftige landskapet nærer mytene som ble spunnet der. På samme måte er det et godt grep å gjengi eventyrene i forfatterens egen tid, barokken; den maksimalistiske moten med pipekrager og pludderbukser illustrerer hvordan menneskets lyster og påfunn ofte er eventyrlige nok også utenfor eventyrene. Slik bidrar scenografien til å forene eventyret, og virkeligheten den kommer fra, i en beundringsverdig troverdig symbiose.

Det som imidlertid holder historien samlet er Garrones jordnære regi og skuespillernes inderlighet: Salma Hayeks eiesyke dronning, Vincent Cassels gjennomerotiserte konge og ikke minst Toby Jones fortryllende monark; hvem kunne visst at synet av en knelende liten mann, og en gråblek kjempeloppe, kunne oppleves som realistisk og dypt rørende?

Sjelden så jeg et så vilt og sobert totalunivers. Matteo Garrone har gitt seg selv lov til alt, og får det også.   

Ragnhild Brochmann

Premiere 8. januar

tale of tales