Filmanmeldelse «Mine beste dager»: Formidabel, fransk fortellerkunst!

Mine beste dager er kanskje den franskeste filmen du noen gang kommer til å se, men også en av årets beste (ja, vi vet det bare er januar).

6 / 6 stars
b
a

6«Har du noen gang blitt elsket mer enn livet? Det er slik jeg vil elske deg.»

Replikker av denne sorten kommer som perler på en snor, i Arnaud Despleschins uhyre romantiske oppvekstsskildring Mine beste dager. Filmen er et forførende stykke fortellekunst, som ikke nekter seg noe i sin svulmende franskhet. De store ordene, den endeløse sigarettbeholdningen og de litterære klassikerne fremstilles som så selvsagte accessoirer, at filmen aldri blir pompøs, bare vakker i sin nostalgiske livsbejaelse – så mye at det gjør litt vondt.

Det er Paul Dédalus (Dolmaire) som utbryter den nevnte kjærlighetserklæringen. Han er filmens hovedperson, men ikke egentlig omdreiningspunktet. Slik som de fleste guttene i filmen, kretser også selve fortellingen rundt den betagende Esther (Roy-Lecollinet), som det skjønnmalende kamerablikket opphøyer til en litterærmytologisk figur.

Paul og Esther innleder et lidenskapelig forhold, som skyter fart i en herlig scene der Paul tilnærmer seg sin utkårede. Han er veltalende, men ærlig, og med en medfødt ridderlighet – helt i tråd med sin gammelromantiske holdning til livet, som han knapt ser ut til å være klar over selv.

Fortellingen starter imidlertid ikke i ungdomstiden. Den eldre Paul (Amalric) blir hanket inn av politiet, mistenkt for å være russisk spion. Han begynner å forklare seg for politiet og erindringene manes frem. Årsaken til anklagen ligger i fortiden, utløst av den yngre Pauls tapperhet.

Både som kjærlighets- og oppveksthistorie er Mine beste dager deilig forførende, svøpt inn i en tilforlatelig nostalgi

Mine beste dager er en prequel til Desplechins Comment je me suis disputé… (ma vie sexuelle) (1996), der den daværende doktorgradsstipendiaten Paul Dédalus (også her spilt av Amalric) er i eksistensiell krise. De to filmene deler den vimsete fortelleflyten og en mild distanse til relasjonsdramatikken, men Mine beste dager lokker tilskueren inn på en annen måte enn sin forgjenger. Desplechin gir ærlig uttrykk for at det myses tilbake mot Pauls fortid, datert til 1980-tallet, og former den på en utstudert og forskjønnet måte.

Det gir seg særlig til syne i Esther som et visuelt motiv; i enkelte scener stirrer hun inn i kameraet, omgjort til et isolert minne. Men iscenesettelsen handler også om at Esther er flink til å iscenesette seg selv, på en måte som er vanskelig å motstå for Paul.

Mine

Scenen der han forteller hvordan han vil elske henne avslutter en festsekvens, som også er en av filmens nydeligste deler. I rødskjær og varsom saktefilm danser en selvbevisst Esther foran Paul, før fortellerstemmen – som gjennomgående er vellykket i Mine beste dager – beskriver hva som skjer når festen er over. Esther tar på seg kåpa, i et nesten overnaturlig vakkert lyssatt rom. Vi hører Paul spørre om han kan følge henne hjem, noe hun med ørsmå gester tillater.

Følelsene stiger og synker i brå kast, etter at Paul drar til Paris for å studere sosialantropologi. Esther blir værende på hjemstedet Roubaix. Sorgen som overfaller henne er omsluttende og vond, slik det fort kan bli når viktige valg brutalt river ung kjærlighet opp i sømmene. Desplechins periodesetting tilfører nye lag av romantikk til avstandsforholdet: opplesning av brev, samtaler fra gamle telefonkiosker.

De fleste av de unge skuespillerne – inkludert Dolmaire (Paul) og Roy-Lecollinet (Esther) – er debutanter. De er som skapt for sine roller, og alle har en tiltalende blanding av sjarm og arroganse. Esther reduseres ikke som menneske gjennom å bli et visuelt objekt; hun har en egenrådig aura og er utstyrt med frekke replikker.

Både som kjærlighets- og oppveksthistorie er Mine beste dager deilig forførende, svøpt inn i en tilforlatelig nostalgi. Filmen er lidenskapelig og rørende, og det er trist når det hele er over – men dermed blir også gjensynsgleden enorm.

Sveinung Wålengen

Premiere 15. januar

mine beste dager