Nydelig prinsesse-tristesse

Fortellingen om prinsesse Kaguya forener det vonde og det vakre på enestående vis.

5 / 6 stars
b
a

Dette er et gammelt japansk sagn, en klassisk eventyrfortelling: En middelaldrende bambussanker kommer over et skinnende tre i skogen, og ut fra det springer en liten jente. Overbevist om at barnet må være en prinsesse sendt fra oven, tar han henne med til sitt beskjedne hjem for å oppdra henne som adelig. Jenta er åpenbart noe helt spesielt, og vokser usedvanlig fort – i løpet av kort tid er hun en ung kvinne. Så begynner de skinnende trærne å skjenke dem gull, og det er ikke lenger noen tvil: Jenta er en prinsesse, og hun må flyttes inn til storbyen for å gifte seg med en adelsmann.

Fortellingen om prinsesse Kaguya er regissert av Isao Takahata, som sammen med Hayao Miyazaki grunnla det legendariske filmstudioet Studio Ghibli. De fleste forbinder nok Ghibli-filmene med Miyazakis ofte overdådig fargerike tegnefilmer, og således fremstår Prinsesse Kaguya som særegen. Animasjonsstilen er dempet og enkel, og bildene minner på en og samme tid om vannfargemalerier og barnebokillustrasjoner. Det beskjedne uttrykket kan likevel være spenstig og dynamisk – fremstillingene av bevegelser er en fryd å se på.

kaguya_1

To stikkord føles særlig egnet til å beskrive denne filmen. Det første er skjønnhet: Den flotte animasjonen er nevnt, men også Kaguyas skjønnhet spiller en viktig rolle. Det går gjetord om den vakre prinsessen, og hennes beilere – som aldri får se henne – kjemper likevel om denne ultimate trofébruden. Ingenting var imidlertid skjønnere enn da hun i sin barndom fikk være et fritt naturbarn i den ubesudlede naturen ute på landet, men nå kues hun i stedet under adelsstandens materialisme og strenge tradisjoner.

Tragedie er det andre stikkordet. Når filmens lette tone fordufter, blir man tatt litt på senga, men dette er en smertefull historie. Kaguya bygges opp som et idealmenneske, og det er frustrerende at den vakreste blomsten ikke får blomstre. Skjønnhet og tragedie forener seg i filmens estetiske høydepunkt, en frenetisk og ekspresjonistisk sekvens hvor Kaguya fantaserer om å flykte. Fortvilelsen hennes får penselstrøkene til å løpe løpsk, og det er hjerteskjærende å se på. En lignende dobbelthet finner man i lydsporet: Var og fin strengeklimpring kombineres med knapt hørbare, men urovekkende bassdrønn.

kaguya_2

Håndverket kan ikke roses nok, og historien er et tidløst, patosfylt eventyr som effektivt trekker i de mest basale nervetrådene. Den mister likevel noe av virkningen i løpet av den litt for lange spilletiden, og ender i et merkelig kårni klimaks – komplett med harpespillende buddhaer – men det er for bagateller å regne. Ifølge Takahata er dette dessverre hans siste film. Fortellingen om prinsesse Kaguya setter et nydelig punktum for en fantastisk karriere.

Atli Bjarnason

Premiere 28. november