Gjenforeningen (fra helvete) er et filmatisk mesterstykke

Skolegjenforeninger er anledninger for mimring og nostalgi og å drikke seg dritings med folk du ikke har sett på 20 år. Men hva skjer når noen plinger på glasset for å erklære at de ikke vil være med på leken?

6 / 6 stars
b
a

Anna Odell var en raring da hun gikk på skolen. En sånn som de andre barna helst ikke ville anerkjenne som klassekamerat. Barn kan være slemme, sies det. Hva så når barna blir voksne, hvis de konfronteres med hvordan de var? Vil de ta ansvar for sine handlinger? Tåler de å høre andres oppfatninger av dem, som ikke står i stil med deres eget bilde av en harmonisk barndom?

Den svenske kunsteren Anna Odell ble ikke invitert til gjenforeningen for sin egen skoleklasse. Gjenforeningen er et tankeeksperiment om hva som kunne skjedd om hun hadde bestemt seg for å ta et oppgjør med fortiden, og allikevel dukket opp. Som hun spør en tidligere klassekamerat: Hva var det man ville unngå når man ikke inviterte henne?

Gjenforeningen2

Gjenforeningen fortelles i to tydelig adskilte deler. Den første er klassefesten. Selv om denne delen kan gi inntrykk av å kle seg ut som dokumentar, blir det fort tydelig at det ikke er tilfelle. Det er noe med den proffe lyssettingen, noe veldig u-dokumentarisk med kameraføringen, for ikke å nevne den sirlig arrangerte bordsettingen, som minner om maleriet med Jesus og disiplene samlet til et siste måltid. Del to bryter totalt med alle illusjoner om autensitet i første del. Skuespillere bytter roller, og historier gjenfortelles på nye måter. Visse steder i andre del står filmen i fare for å bli i overkant selvhøytidelig, men den redder seg inn før det blir for galt.

Det er imponerende hvordan Anna Odell makter å brette ut seg selv og sin barndom. Fordi hun blottlegger seg i så stor grad, blir filmen aldri vanskelig å tro på, uansett hvor mange metalag eller kunstneriske grep hun fletter inn. Vi trenger ikke engang å mene at Odell er den mest sympatiske karakteren, for historien hennes er tydelig nok til at publikums sympati ikke behøver å spille noen rolle.

Gjenforeningen

Gjennom sin bestemte fortellerstil fremstår Odell som en kunstner med en klar visjon. Dette er en film som formulerer noe de fleste av oss heller ville undertrykt, og det gjør Gjenforeningen til filmkunst på sitt sterkeste. Utrykket i begge filmens deler oppleves som intimt og bart, og dette lar Odell innta en posisjon hvor hun like mye manøvrerer seerens følelsesmessige reaksjoner som hun dirigerer sine skuespillere.

Gjenforeningen er en fantasi alle som har følt seg utenfor på skolen kan kjenne seg igjen i, og den bør dermed ha sikret seg et bredt publikum. Å bevitne Anna Odells gjenforeningsfest føles som et knyttneveslag i magen. En må hive etter pusten.

Helene Aalborg

Premiere 9.mai

Les vårt intervju med Anna Odell her.

Gjenforeningen