Hannah Montana – The Movie

Publisert 30. April 2009

Bare for å besvare det dere lurer mest på akkurat nå: Det blide fjeset som lyser opp denne anmeldelsen, er ikke noe ironisk flir. Tvert imot, det er akkurat like lite sarkastisk som Colgate-smilene til Hannah Montana og vennene hennes.

Walt Disney har, som dere vet# en særegen profil. En utrolig gjennomarbeidet merkevarestatus. Og en klart definert kompetanse. Disney er Disney. Dere vet hva det handler om. Og problemet til denne underholdningsmastodonten er ikke at de er dårlige til å lage film, de er snarere for flinke. Suksessformelen er dyrket med klinisk presisjon# strømlinjeformet og perfeksjonert til evig klisjéstatus. For å få bukt med dette har Disney fra tid til annen laget filmer som ikke er tro mot kjernekonseptet, og det har ikke blitt så bra. Litt Disney er ikke bra Disney. Som en toppidrettsutøver i feil disiplin, en fribryter i en tårnstupkonkurranse. Masse muskler, men ikke riktig kanal å kanalisere kraften og kompetansen gjennom.

Men for å si det sånn: Med Hannah Montana er han tilbake i ringen. Så kan du jo selvsagt si at dette ikke er din idrett. At du ganske enkelt ikke liker Disney. Og det er en ærlig sak. Your loss. Men det bør ikke forhindre deg å kjenne igjen en mester når du ser den.

Vi snakker film i største storformat. For full musikk. Amerikanske familieverdier. En jublende hyllest til et fiktivt, overkjernesunt bondeliv. Dresserte tenåringer med stjernekvalitet smurt utover hver gest og gestalt i tommetykke lag. Til et historisk Amerika som aldri har eksistert. Koreografi, timing og kommersiell know how. Og jeg lover: Hannah Montana i filmformat er virkelig larger than life.

For de av dere uten familiemedlemmer i målgruppen: Hannah heter egentlig Miley. Hun er platinablond, glamorøs superstjerne. Og mellomblond, ordinær skoleelev. Mer eller mindre på en gang. Nesten ingen som vet. Oh la la, hvilken kime til forviklinger. Og som det før har vært skrevet i disse spaltene: Da 7 av 8 Disney-filmer i dypeste forstand handler om å tørre å være seg selv, vet vi at dette er trygt plassert innenfor Walts fikserte parametre for hva en vaskekte Disney-film i dypeste forstand skal handle om.

Men jeg har enda ikke sagt alt som er så bra, og her er det en del å ta tak i, så la oss nøye oss med et lite utvalg:

1) Look:

Ut med TV-studio-lyset og den irriterende Mikke Mus-logoen fra skjermen. Inn kommer en blanding av Marlboro og Menthos-reklamene. Ute på landsbygda i Tennessee. I en serie perfekt skutte naturbilder. Cue: Gyllent lys.

2) Dans og musikk:

Når barn blir spurt hvorfor de digger dette showet, svarer de: De er flinke til å danse. Og flinke til å synge. Og det er så sant som det er sagt. Glatt? Ja. Kvalitet? Ja visst. Spør Tor Milde.

3) Skuespillere:

Neida, dette er ikke noen plausibel Oscar-grossist. Men det er ikke poenget. Dette handler om å samle en gjeng mennesker elsket av kameraet. Vakre, tilstedeværende og appellerende amerikanere som er behagelig å se på for bestemødre, tanter og tweens.

4) Kommersiell kraft:

Mange forsøker å tjene penger på å lage film. Hannah Montana er allerede en suksess i så måte. Og denne filmen kommer til å sementere dette ytterligere. Når mange prøver og mange feiler, betyr det at det er vanskelig å lykkes. Og den suksessen skal de få på toppen krediteres for.

Og til alle dere som sier at dette er platt, banalt, forutsigbart og flåsete. Je je je. Men det gjelder stort sett all kommersiell film. Og Hannah Montana er i det minste bånn ærlig på hva den holder på med. I motsetning til fordekte og hykleriske helvetesfilmer som Crash, Monster’s Ball, The Wrestler og annen dritt som gir seg ut for å være kunst og sannhet og Gud vet hva. Mens de egentlig bare er filmatiserte ukebladnoveller sminket med pretensjoner. Fysj!