Hawaii, Oslo

3 / 6 stars
b
a

Å. Så fint det er når det er sommer, når kjærligheten er skjebnebestemt og engler kommer og redder deg i tilfelle det skulle skje en glipp i matrixen. Vakkert og rørende hvordan alle menneskenes skjebner veves inn i hverandre og alle bitene bare faller på plass, om enn etter en kronglete og dunkelt lyssatt vei gjennom “the dark side” av Grünerløkka. Og hvilken åpenbaring får vi ikke, når vi står der i veikrysset mellom kjærligheten og skjebnen og tilfeldighetene og englene og våre mislykkede liv, og alt bare kulminerer i en helt usannsynlig eksplosjon av liv og død og alt-henger-sammen og har en mening. Bare at det gjør det ikke, og det har det ikke.

Det er både mulig og trist at det trengs amerikanske eller i det minste kontinentale filmbudsjetter for å hekte sammen fem historier og enda flere skjebner til et troverdig prosjekt, sånn som Schpaa-mann Poppe prøver på her. Storfilmen Magnolia er kanskje det fremste eksempelet på mesterlig framførelse av et slikt vågestykke. I Magnolia får man krype helt inn i magen på alle karakterene, helt inn i ryggmargen på alle deres bedre og dårligere sider, til man sitter der og har helt vondt i sjela når trådene begynner og flettes sammen. I Hawaii, Oslo får jeg litt følelsen at det er prøvd på det samme, uten at konseptet engang nås til knærne. Karakterene er flate og like troverdige som Tøydukke Anna, og historien har usannsynlig lite med alt vi kjenner av virkelighet å gjøre, til tross for ambisjonene om å være menneskelig, å så menneskelig.

Men la gå, å greie og hekle sammen et prosjekt av typen Magnolia, ville vært fantastisk og sannsynligvis en engangsforeteelse innen norsk film, så Hawaii, Oslo bør ikke avskrives av den grunn. Vi må bare innfinne oss med at den er norsk, og at noen av dialogene kunne vært rappet fra Midt i Smørøyet. Den overveldende magien det stadig forsøkes på å få stukket under huden, får vi heller overlate til folk som Richard Kelly og P. T. Anderson å filmatisere. For altså, hvis vi er geme, tilgir og glemmer at filmen forsøker å klatre et altfor høyt fjell, er underholdningsverdien i Hawaii, Oslo verdt en kikk. Det finnes absolutt engasjerende momenter her og der, og i tillegg gir god driv og en estetisk pen filming Hawaii Oslo en grei fjellhylle å stå på. Men ikke særlig mye utsikt.