Jurassic World: Desidert NEST best i filmserien

Jurassic World  holder på nostalgien og puster samtidig nytt liv i filmserien. Et solid rollegalleri og en ny superdinosaur gjør filmen til en særs solid actionfilm.

5 / 6 stars
b
a

5Historien  er satt til 2015, 22 år etter filantropen John Hammond mislyktes med å lage prototypen på en dinosaurpark. Vi møter brødrene Gray og Zack idet de ankommer parken utenfor Costa Ricas kyst, hvor nevnte Hammond nå er plassert på sokkel (en fin gest til nylig avdøde Sir Richard Attenborough). Her blir de møtt av en enorm og hyperkommersiell park hvor lubne fireåringer rir på mindre fryktinngytende dinosaurer, og de vannbaserte dyrene figurerer i show som ligner på dem man ser i Seaworld-parkene. De to guttene skal møte sin fraværende tante, som har en høyere stilling i parken, men blir hensatt til en assistent som skal ta vare på dem. Samtidig er parkens nye hovedattraksjon – et enormt, genmodifisert dinosaureksemplar – i ferd med å bryte seg ut av innhegningen sin.

Det faktum at de to oppfølgerne til  Jurassic Park (1993) var såpass svake kan ha gjort det enklere for den nærmest umeritterte regissøren Colin Trevorrow å skape en så vellykket film, i hvert fall tilsynelatende uten altfor mye forhåndspress. Til tross for at alle de tidligere hovedrolleinnehaverne glimter med sitt fravær, har Trevorrow bakt flust av hint tilbake til den første filmen i serien. Den nevnte statuen, t-skjorter, i tillegg til at BD Wong gjentar sin rolle som den i overkant visjonære forskeren Dr. Henry Wu. Morsomt er det også å se igjen en nedstøvet versjon av kikkertbrillene som virket så nymotens på midten av nittitallet.

Skjermbilde 2015-06-09 kl. 21.23.23

Nytt for Jurassic World er et nærmere bekjentskap med de ufyselige flyveøglene vi hovedsaklig har studert på avstand i de tidligere filmene. Idet himmelen blir mørk av blodtørstige, flyvende versjoner av dinosaurer, er det lett å trekke forbindelser til den uhyggelige stemningen på Bodega Bay i Hitchcocks The Birds. Den nye genhybriden Indominous er dessuten et skremmende bekjentskap, og minner mer om Godzilla enn den ligner sin artsfrende T-Rexen. De menneskelige alibiene klarer seg også godt. Chris Pratt er ypperlig som den Indiana Jones-liknende sjarmøren Owen, Bryce Dallas Howard er solid som «godpåbunnen-tante», mens Vincent D’Onofrio er passe sleip som militant skurk. Barneskuespillernes prestasjoner er ujevne, men ikke håpløse.

Jurassic World er pur underholdning. Filmene tar i bruk 3D-effektene uten å overdrive, Velociraptor-angrep etterfølges av flotte panoreringer over den forføriske Isla Nublar. Akkompagnert av John Williams’ etterfølger Michael Giacchino storslåtte musikk ender dette som en særs solid actionfilm.

Jon Sæter

Premiere 12. juni

Jurassic World