Knerten

4 / 6 stars
b
a

Blir du også glad av å se på bilder fra da mor og far var små? Høstfarger, strikkekofter, bilturer, kjernefamilier? Det blir jeg. Det ser så varmt og levende og ordentlig ut. Det rører meg. Og så blir jeg glad, nesten rørt, når norsk film er på samme måten – varm, levende og ordentlig. Enkelt og greit. Det skal ikke alltid mer til.

Knerten er en tvers igjennom skikkelig film. En flott fotografert, velspilt filmatisering av Anne-Caths Lillebror og Knerten – boka om den lille gutten som blir rykket opp med byroten og plantet om på landet uten en eneste lekekamerat. 

Hva gjør du far?”, spør Adrian Smith – Norges yngste skuespillertalent – pappa’n en dag. “Knerter kvist!” svarer en fornøyelig Jan Gunnar Røise. Han smiler skøyeraktig, kutter skeivt, og ned ramler Knerten. Og det er bra, for Lillebror trenger en venn når far, bror og til og med mor, jobber hele dagen lang.

Knerten handler ikke om så mye mer enn det. Om forskjellen på å ha noen og å ikke ha noen. Om at familien må holde sammen og om at alt går bra hvis vi tar tiden og fantasien til hjelp. Ikke den helt store dramatikken, med andre ord. Ingen store Lindgren-følelser eller ville Roald Dahl-innfall. Men severdig likevel. Fin animasjon og befriende fritt for barne-tvs kjas og mas. 

Eneste aberet er at regidebutant og dubbespesialist Åsleik Engmark har laget Knertenstemmen selv. Jeg hører stadig vekk den hyggelig gnålestemmen til Eselet i Shrek og lyden av Aladdin-Geni som styrer og forklarer, men alt jeg ser er en liten kvist med en merkelig kjent og litt for stor stemme.