Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa

2 / 6 stars
b
a

Det sykeste med Kurt Josef Wagle er at han er klar for et tredvetalls norske kinoer. Og det er no good! Misforstå ikke: Det er kult nok at filmen settes opp. Herligheten er lagd på ti dager, førr knappa og glansbilda, og det at regitalent Tommy får holdt frekvensen oppe er all right.

Nei, problemet er altså at det er filmens unnfangelse som er bajas og småsprø, mens barnet akten avføder er traust og ordinært. Humoren? “Haha, nå bæsja han ene karen han andre i ansiktet“. Og det er det filmens klart sterkeste side. Den dårligste er de endeløse kvarterene mellom hver promp der gjengen står i skauen uten å gjøre eller si det skapte grann.

Sjangeren er mockumentary, omhandlende Kurt Josef som tror sønnen er tatt av Fjordheksa. Han rasker sammen en posse bestående av et medium synsk medium, den triggerhappy lensmannen, en bygdetulling og en pedofil lærer. Og så bærer det ut i naturen, litt sånn Berlevåg Heks-Prosjektet.

Ingen verre idé enn Død Snø, men utover det er Kurt dårligere på alt. Ingen pedo- eller mongovitser, null skyteepisoder eller spirituelle spillopper eller bruk av de forutsetningene som finnes. Det visuelle overskuddet som løfter forgjengeren er vekk og erstattes av, vel, ingen ting. Knapt med tid og ressurser er én plausibel forklaring. En like god er at dette er et filmcrew på krabbegir som minner oss om at det å ha mulighet til å lage film ikke alltid er god nok grunn til å lage en.