Kvinner som hater menn som hater kvinner

5 / 6 stars
b
a

Menn som Hater Kvinner er en fet tittel. Og riktig. Sexismen står sterkt. Men allikevel feil. Jeg hadde foretrukket Kvinner Som Hater Menn som Hater Kvinner. For det finnes tusen filmer med voldtekter og overgrep og svineri. Men det er bare én Lisbeth Salander. Som nekter å svelge dritten. Og gir gjenhatet et bistert ansikt. Der hun tar affære, gjør som gutta og slåss med hestesko i boksehanskene. Og setter hooken rett under beltestedet. In the name of Justice. Og slik blir det topp film av.

Jeg leser ikke krim. Og kjenner navnet Stieg Larsson på samme måte som stedene langs E6 man kjører forbi i 100 km/t. Jeg vet de er der og kjenner plasseringen i landskapet. Men kun som en parentes i sidesynet. Derfor var det med en viss nysgjerrighet jeg nå svingte av for å finne ut av hva som egentlig skjuler seg bak massive overskrifter om opprivende arveoppgjør og millioner av solgte bøker.

Og ble gledelig overrasket. Ikke fordi krim-greiene er så interessante hos Larsson heller. Det er noe med de der vitner-spor-alibi-greiene som føles så uendelig utbrukt. Sjangeren nekter tydeligvis å freshe seg opp, og selve mordmysteriet står igjen i veien for den virkelig interessante tingene. For når dette allikevel er en riktig severdig film, er det av samme underliggende grunn som gjør at Detektimen har eskalert til storindustri: Nemlig dette helt basale med at mannedrap tydeliggjør en del trekk og handlingsmønstre i menneskeslekta som ellers ligger skjult i dagliglivets trygge tralt. Som Larsson/ Oplev tradisjonen tro beskriver ut ifra et bipolart forhold mellom godt og ondt der gråsonene alltid er det mest interessante.

Denne gangen står den beksorte skurkeslekta og rikmannsklanen Vanger for malisen. Dedikasjon og standhaftig kamp for rettferd tilføres av journalistetterforsker Blomkvist. Mens gråsonen lander midt i mellom som et iskaldt gufs: Tre Kronors egen dødsengel, den gjenfødte og rasende Kali. Som lar sin rettferdighetens sverd falle over de menn som får hud under neglene når de mesker seg med de svake og forsvarsløse.

Handlingen som disse retaliasjonene er en del av, skal vi ikke si et ord om. Mange vet nok hva som skjer fra boken. Alle andre anbefales å erverve så lite forkunnskap som mulig. Dette er en typisk spennende film.

Og bra er det. For som samfunnsanalyse eller psykologisk studium er den verdt like mye som en konemishandler i Salanders sortlakkerte klør. Null og niks. Kriminalhistorien er som sagt passe plain. Nei, det jeg liker er at dette er en mørk og skitten og brutal film. Der man får følelsen av at alle onde krefter får som de fortjener og mer til. Det er en pussig deilig følelse når en eller annen sadist, i det han med et selvtilfreds glis tar frem starkablene og forbereder en ny udåd, plutselig får en stun-gun i nakkeskinnet. Og vi skjønner at her er det ingen som har tenkt å ringe 911. Ikke noe annet kinn skal vendes til. Som med Butch, Marcelus og the Mr soon-to-be-livin’-the-rest-of-his-short-ass-life-in-agonizing-pain rapist here.

Det var i Pulp Fiction. Her vekkes noe av følelsen igjen i en mer down-to-earth-men-storskala-monumentalkrim. Akkurat sånn som svenskene er så gode på. I ettertid tenker jeg vel egentlig at dette kanskje ikke var all verden til film. Men den funka på meg de to timene jeg satt og så den. Og jeg tviler på at den har noen intensjon utover det. Månedens nest beste fra söta bror.