Only lovers left alive: Innholdsløs posering eller kjærlig kunsthistorisk hyllest?

Jim Jarmusch lager sjangerfilmer ingen andre kunne lagd.

5 / 6 stars
b
a

Skal vi se, dette ble litt vanskelig. Gi meg et øyeblikk mens jeg forsøker å huske hvorfor jeg elsker Jarmusch, for jeg er ikke overbevist om at jeg ville likt denne filmen om dét ikke allerede var tilfellet. Med sin nye vampyrfilm stiller han seg lagelig til for hogg (uff, unnskyld) for de som ønsker å anklage ham for overfladisk og innholdsløs stilisme. Denne anklagen ble også fremsatt mot hans forrige film The limits of control, med rette ville jeg sagt, om ikke overfladisk og innholdsløs stilisme var en helt respektabel målsetting. Form er innhold, og så videre.

Problemet oppstår når dette kombineres med en kontinuerlig strøm av tilsynelatende umotivert kulturhistorisk name-dropping – som i Only lovers left alive. Følelsen av at filmen ikke er annet enn et skalkeskjul for en omgang “gjenkjenn referansen!” hvor publikum utfordres til å matche Jarmuschs kulturhistoriske kjennskap blir fort påtrengende. Og det er mye av det – alt fra de forskjellige aliasene våre protagonister Adam og Eve – allerede der begynner det – benytter seg av (Daisy Buchanan, Faust, Stephen Dedalus), til historiene de forteller hverandre (hvordan var egentlig Lord Byron? Shelley? Skrev ikke du det musikkstykket for Schubert?), til fotografiene de har på veggen (Oscar Wilde såklart, med mange flere), til bøkene på alle verdens språk som de ikke klarer å legge fra seg. Ingenting av dette driver handlingen videre, men handlingen spiller uansett annenfiolin.

Ryggmargsrefleksen er å tenke at dette er posering, et desperat forsøk på å gi filmen en aura av dybde og meningsinnhold gjennom assosiasjon med det som kom før. Men man kan snu på det og si at Jarmusch her kun gjør eksplisitt det han alltid har gjort – å kombinere et mangfold av innflytelser og påvirkninger til et umiskjennelig eget og personlig uttrykk. Han lager sjangerfilmer ingen andre kunne lagd, om det så er William Blakes poesi plassert innen western-konvensjonene i Dead Man eller Ghost Dogs kollasj av gangster-, samurai- og hip hop-kultur hvor, fra første bilde av en ensom due som flyr over det urbane landskapet til RZAs lydspor og frem til det innledende sitatet fra Hagakure, alle ingrediensene kombinerer så naturlig at det ser bedragersk enkelt ut.

Så også i Only lovers left alive med sin blodrøde gotiske skrifttype; valget av Detroit og Tanger med alle sine konnotasjoner som åsted for handlingen; Eves visuelle fremtredelse som dels Bruden med det hvite håret, dels Medusa, dels Barbie-dukke; litt In the mood for love her, litt Trainspotting der. Joda, filmen henter så absolutt dybde og meningsinnhold fra det som kom før, men som hyllest heller enn posering. Det er i alle fall det man må fortelle seg for å like filmen, og det er jo tross alt dette pop art i følge Andy Warhol handler om: “it’s liking things”.

Trond Gausdal

Månedens film på Cinematekene fra 6. mars