Xavier Dolan lever opp til hypen med «Mamma»

Med sin femte langfilm lever 25 år gamle Xavier Dolan opp til de skyhøye forventningene etter «Laurence Anyways». Presentert i «Instagram-formatet» 1:1 er Mamma vond og emosjonelt drenerende, men samtidig vakker og fengende, som en perfekt poplåt.

6 / 6 stars
b
a

6Xavier Dolan, vidunderbarnet fra Canada, lever stadig opp til den vedvarende hypen. Hans femte film på like mange år er en nydelig og energisk kaskade av følelser, skildret med et nivå av innsikt og selvsikkerhet som man ikke skulle tro var en 25-åring forunt.

Historien dreier seg rundt Steve (Pilon), en 15-åring med ADHD, aggressive tendenser og svært få hemninger. Hans mor, Diane (Dorval) – Dia blant venner – tvinges til å la sønnen flytte hjem etter et opphold på ungdomsanstalt, og det blir på ingen måte stille i gangene.

Dolans siste filmer – Tom at the Farm, som gikk på norske kinoer for bare et halvt år siden, og det foreløpige hovedverket Laurence Anyways – har fremstått velsmidde og kontrollerte, men her kaster han hemningene på båten til fordel for en mer impulsiv tilnærming, og lar følelsene ta overhånd. Dermed er Mamma atskillig mer rufsete i kantene. Der de overdådige, poetiske innslagene var plassert med enorm møysommelighet og presisjon i de foregående filmene, forekommer de hyppigere og mer vilkårlig i Mamma. Men slik bør det være, i en film der temperament og store følelser sitter løst. Filmspråket er en selvsagt forlengelse av menneskene i dette filmuniverset.

mamma1

Filmen som helhet er tro mot sine rollefigurer: Selv om Diane er en godt voksen kvinne, kler hun seg fortsatt som jentene på ungdomskolens røykehjørne, bruker papirlommetørklær med leppe-trykk og signerer med hjerter over i-ene. Steve er en brautende, inderlig tenåring. De kan anklages for å være smakløse, men de er vanlige mennesker som ikke fortjener å dømmes for det, og vi formanes til å stige ned fra vår høye hest og verdsette dem uten distanse. Her fremstilles guilty pleasures som rene pleasures. Eksempelvis anerkjenner Dolan at Oasis’ ihjelspilte «Wonderwall» er en jævla bra poplåt, og det er et eksempel til etterfølgelse. Dessuten funker den fabelaktig som akkompagnement til en av de fineste scenene.

Dolan finner det vakre i det vulgære, det dype i det enkle, og lar det prege filmen – det er jo ikke nødvendigvis komplekst, det som er kraftfullt. Han lar den sjenerte nabokvinnen Kyla (enestående spilt av Suzanne Clément) bære to halsbånd, med henholdsvis et hjerte og et evighetssymbol, som sammen virker å betegne «uendelig kjærlighet». Er det litt banalt, kanskje til og med tacky? Kanskje, men er det ikke fint også, så inderlig og direkte?

mamma4

Én ting kunne gjerne ha vært endret: Premisset om at en fremtidig lovendring lar vanskeligstilte foreldre overlate sine barn til staten preger ikke historien i særlig grad, selv om det presenteres av den svulstige tekstplakaten som åpner filmen. Det føles dermed noe konstruert og overflødig. Men Mamma er ikke uansett ikke ment å være noe velsmurt maskineri, den er en raptus av følelser. Ikke alle Dolans grep er like vellykket, men treffsikkerheten er høy, og skildringene av mennesker og følelser er jevnt over enormt presise.

Det er ikke noe utilslørt ved Dolans kjærlighet til karakterene. Castingen av Anne Dorval som Diane virker på ingen måte tilfeldig – Dorval inntok morsrollen også i den delvis selvbiografiske debutfilmen I Killed my Mother, som skildret et lignende, turbulent mor-sønn-forhold (Dolan spilte selv den vanskelige sønnen). Det er tydelig at Dolans forhold til sin egen mor ikke nødvendigvis er så enkelt, men han ser ut til å ha myknet med årene. I Mamma er det aldri noen tvil om Dianes morskjærlighet, uansett hvor mye smerte Steve påfører henne.

mamma3

Mamma flommer over av en særdeles smittsom empati, forsterket av det ukonvensjonelle, kvadratiske bildeformatet. Det får hvert bilde til å fremstå som et portrett, og kameraet tvinges til å gli rundt karakterene, i kjærtegnende bevegelser, på grunn av den trange rammen. Det er umulig å forbli uberørt eller likegyldig, og det topper seg når Diane drømmer optimistisk om Steves perfekte framtid. Det må være en av filmhistoriens mest hjerteskjærende sekvenser.

Enkelte har hevdet at dette er Dolans beste film. Hvorvidt det stemmer, er ikke så viktig. Mamma er uansett hans mest tilgjengelige, mest intense, vondeste og vakreste verk hittil.

Atli Bjarnason

Premiere 25. desember

mamma