Nord

4 / 6 stars
b
a

Mannlige utskudd med sjela full av mørke. Som vi i salen aldri får vite så veldig mye om. Fordi inngrodd motvilje mot å kommunisere tilstanden er en sentral del av diagnosen. En karaktertype med stolte tradisjoner i norsk film. Og nå er han her igjen.

I form av den mentalt sluttkjørte skibomsen Jomar. Som beslutter å hilse på frue og avkommet han brøt med noen år i forveien. Og vi følger gladgutten på turen. Fra Trondheim til Tamokdalen. På snøscooter. En serie møter. Uten egentlig sammenheng. Eller…? En fysisk reise. Men også mental. En roadmovie. På godt.

Og noe vondt. Dette er en kompromissløs affære i den forstand at den ønsker noe langt mer enn det sedvanlige “å fortelle en god historie”. Jomars null-progresjon-mentalt linje, initiert av forfatter Loe, er modig, men krever at regissøren holder tømmene i et jerngrep. Noe som bare delvis er tilfelle her.

Heldigvis er Christensen en traver som holder kursen selv om kusken skulle duppe av en gang i blant. I en rolle som først virker noe forflatet og litt uinteressant, men vokser seg større i løpet av filmen. Den klare tanken om at en reisende som utvikler seg marginalt personlig, kan hente frem noe vesentlig fra omgivelsene sine, ligner metoden Fellini brukte i La Strada. Et grep som sendte ham til topps i filmens champions league. Nord er ikke helt der oppe, men sikrer norsk film ennå et opprykk. Og en tur til Berlin. Om enn i UEFA-cupen, for å si det på den måten