På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet

5 / 6 stars
b
a

Steven Spielberg sa han aldri hadde hørt om Tintin daden første Indiana Jones filmen kom i 1981. Om dette er sant er det enpåpasselig tilfeldighet, for den animerte versjonen han nå gjengir av den belgisketegneseriehelten fremstår som nærmest uatskillelig fra hans egen globetrottendearkeolog. Stedene hovedpersonen besøker, karakterene han møter på veien,mysteriene han må løse og musikken som spilles i bakgrunnen, er sågjenkjennelig at det likeså kunne være en ung Indiana vi får være med på nyeeventyr. Spielbergs fingeravtrykk ligger tykt over hele filmen, helt fraintroen som minner sterkt om Catch Me if you Can.

Motion capture-teknologien har blitt finpusset ogleverer ansikter med porer i huden, urenheter og gamle arr som gir de rett såkarikerte karakterene en absurd realisme. Det er en fryd å la øynene vandre påsafari over detaljerte bakgrunner og 3D effekter er anvendt med filmatiskkyndighet. Spielberg har også utnyttet friheten av å kunne bevege kameraetuavhengig av fysiske lover, og leker med å la oss følge Tintins hund på egnesmåeventyr gjennom trange kroker, såvell som lange actionsekvenser uten klipp.

Når du vet det er brukt millioner på å fangeansiktsbevegelser for å oppnå fotorealisme, blir det imidlertid rart å se enmunn tydelig forme “you” når den uttaler et norsk “deg”.Oversettelsen går heller ikke helt på skinner, og flere engelske uttrykk mistersin mening på veien.

Spielberg var selv en av de som i sin tid klarte åheve “tullesjangerene” action og sci-fi opp til det mest lukrative Hollywoodproduserer, og selv om Tintin ikke er like minneverdig som Harrison Ford med pisk,vil han kanskje være med på at vestlig dataanimasjon endelig blir anerkjentsom noe mer enn bare underholdning for småbarn.