«Pride» er ren feelgood-perfeksjon

Maggie Thatcher, can you hear us? Selv en anmelder som foretrekker nitriste filmer faller for denne feelgood-perlen av en film.

6 / 6 stars
b
a

Jeg liker ikke feelgood-filmer. Jeg foretrekker filmene hvor alt går til helvete. Om det er fordi jeg da kan føle at det finnes mer håpløse mennesker der ute enn meg selv, eller om jeg bare vil ha en unnskyldning til å være sint på verden, vet jeg ikke – men det er de nitriste filmene jeg vanligvis faller for.

Heldigvis gikk jeg allikevel og så Pride da jeg fikk sjansen på BIFF i fjor. Kanskje det var på grunn av skuespillerne; at jeg rett og slett ikke kunne motstå en film med Bill Nighy, Paddy Considine og Imelda Staunton som walisiske arbeiderklassefolk, og med Joseph Gilgun (kjent fra This is England), Moriarty fra Sherlock og Dominic West som storbyhomsene som skulle hjelpe waliserne. Eller kanskje jeg simpelthen håpet at det skulle være en deprimerende film om de britiske homofiles kamp under Thatcher-regjeringa? Uansett har jeg sjelden vært mer glad for at jeg har sett en film jeg vanligvis ville valgt bort.

Pride er bygget på en sann historie, og introduserer oss for unge og usikre Joe (MacKay), som er i ferd med å komme ut av skapet idet han plutselig har blitt en del av gjengen til ultrakarismatiske Mark (Schnetzer) – uten at han helt skjønner hvordan. Mark holder flammende taler om hvordan de bør hjelpe gruvearbeiderne som streiker i protest mot Thatchers jernharde politikk. Logikken hans er at de streikende gruvearbeiderne blir hatet av alle som hater dem selv, ledet an av Thatcher og politiet. Så gjelder det bare å finne en gruppe gruvearbeidere som faktisk er villige til å ta imot hjelp fra en gjeng homofile og lesbiske fra London.

Pride II

Det er mange karakterer å holde styr på i denne filmen. Det fører til at enkelte av dem kan føles litt karikerte, og det gjelder særlig skuespillerne som er vant til å ta stor plass. Dette er imidlertid en type historie som krever store fakter for å fungere, og fordi regissør Warchus også lar de mindre bombastiske karakterene få sine sjanser til å skinne, opplever jeg dette som uproblematisk.

Det er 22 år gamle George MacKay som imponerer aller mest i rollen som Joe. Han viser fram en type usikkerhet som en kjenner under huden, og det er Joe – heller enn Mark, med den høye stemmen og de store gestene – som virkelig griper tak i oss.

Et imponerende rollegalleri kombinert med en upåklagelig tidskoloritt både i 80-tallets London og på den mer nedtonete walisiske arbeiderklassebygda gjør Pride til en uimotståelig filmopplevelse. Hvis du ikke på noe tidspunkt får en aldri så liten tåre i øyekroken av Joe og resten av gjengen, er du dessverre død på innsiden. Om du derimot er i live på innsiden, vil Pride smelte hjerterota di. Dette er ren feelgood-perfeksjon.

Helene Aalborg

Premiere 25. desember

PS. På fredag inviterer NATT&DAG til førpremiere på Pride.

pride