Én scene i The Revenant glemmer du aldri

Kristoffer Joner kan du derimot glemme allerede før filmen.

5 / 6 stars
b
a

5La oss ta unna dette først som sist:

Kristoffer Joner. Føyer seg inn i rekken av norske storheter som prøver seg som internasjonal statist, og teller vi skjermtid, klokker han inn etter henholdsvis Aksel Hennie i The Martian og Tobias Santelmann i nyinnspillingen av Point Break. Og for deg som ikke kan huske at Santelmann var i nyinnspillingen av Point Break, skal du vite at det er helt på sin plass og ikke nødvendigvis noe å skamme seg over. Hva angår Joners rolle  i The Revenant, så er den ikke verdt en parentes engang, så bare se bort fra alle «nyhetene» Verdens Gang lurer seg til å presentere om koblingen Joner og DiCaprio, og glem at Joner er med i det hele tatt.

Så til kritikken av filmen:

Som vi alle vet har Alejandro Gonzalez Iñárritu etablert seg som kongen av one-takes, og mer presist kongen av liksom-one-takes (uten at jeg anser det for å være et nedsettende begrep). Birdman vil riktignok huskes for sin entagningsgimmick, men ingen kan ta fra Iñárritu at det var en jævla imponerende gimmick, så la oss ikke vie altfor mange ord til at entagningen var lysår mer motivert i Sebastian Schippers mesterlige heistfilm En natt i Berlin. Nå forer jeg på med mye unødvendig informasjon, så la meg begynne på nytt og komme til poenget i neste avsnitt.

Iñárritu er en av altfor få regissører med store budsjetter som for alvor legger sjela si i hvordan en film fortelles

En tidlig scene i The Revenant er et lite mesterverk i seg selv, og det foreløpige høydepunktet i Iñárritus utrettelige perfeksjonering av liksom-one-takes. I en ikke navngitt ødemark i Nord-Amerika på et ikke angitt tidspunkt omkring tidlig 1800-tall blir en bande pelsjegere angrepet av indianere, nærmere bestemt Arikara-krigere, og det som i praksis blir en nedslakting av pelsjegere skildres selvsagt med den tilsynelatende uklippede tagningen, som i dette tilfellet er vidunderlig koreografert og høyst motivert, da den tilfører seeropplevelsen en sjeldent matchet intensitet, hvor noen og enhver i kinosalen risikerer å bli fratatt både åndedrettet, evnen til å blunke og det eventuelle begrepet de på forhånd måtte ha hatt om tid og sted.

Så er altså pelsjegerne på flukt eller i ferd med å utføre en strategisk retrett, alt ettersom, og ikke lenge etter blir DiCaprios karakter Hugh Glass utsatt for et temmelig brutalt basketak med en brunbjørn – pelsen slår tilbake mot jegeren, så å si – hvor han slenges rundt som en filledukke, klores i stykker, gnafses på og vræler som om det var hans siste stund. Fordi den jevne seer i dag er ganske up to date på hva en kan få til med SFX er det ikke mange scener igjen som utløser spørsmålet «hvordan i helvete fikk de til dette?», men bjørnekampen er en sånn scene. Iñárritu nekter for øvrig i intervjuer å avsløre hvordan det ble gjort, men har innrømt at «every trick available in cinema was used here» – og nettopp dét er nøkkelen til å verdsette filmene hans. En må simpelthen beundre hans urokkelige vilje til å utforske upløyd mark og pushe filmkunsten videre, da han er en av altfor få regissører med store budsjetter som for alvor legger sjela si i hvordan en film fortelles, og ikke bare hva den forteller.

Iñárritu har latt det gå under radaren at Hardy tiltet helt over i tegneserieland med Fitzgerald-karakteren

Det er ikke dermed sagt at The Revenant er en perfekt film, eller at Iñárritu er en feilfri regissør. Han har flere glipptak i The Revenant, og det fremste av dem kan sees i Tom Hardys nesten hårreisende karikerte gestaltning av John Fitzgerald, den kyniske jegeren som får i oppdrag å ta vare på Hugh Glass etter bjørneangrepet. At Iñárritu har latt det gå under radaren at Hardy tiltet helt over i tegneserieland med Fitzgerald-karakteren er vanskelig å se gjennom fingrene med, for det går utover vårt emosjonelle engasjement i sluttoppgjøret. Hvem bryr seg om en bad guy som kun har én dimensjon?

Glipptak nummer to er landskapsbildene som klippes inn fra tid til annen, i et noe atonalt forsøk på å løfte denne enkle beretningen om overlevelse til noe mer enn hva den er. Glippen må kanskje tilskrives cinematograf Emmanuel Lubezki, som ellers gjør en fremragende jobb, men meget godt kan være miljøskadd av å ha jobbet for meget med Terrence Malick, kongen av besjeling av natur og ydmykhet for skaperverket. Fella Iñárritu og Lubezki går i er at de sporadiske blikkene på naturen er for nøytrale. De er ikke ladd med følelse, og i klipperommet sammenstilles de heller ikke med noe som gir merverdi. Resultatet er at de reduseres til pretensiøse pauseinnslag fra en ellers engasjerende film. Det oppleves som om Iñárritu og Lubezki har stilt seg spørsmålet «skal det virkelig bare være denne enkle kampen for overlevelse?». Svaret på spørsmålet burde vært ja, ikke «la oss klippe inn litt bjørkeskog her og der».

Når filmer har lyd som dette, er det ingen grunn til å savne 3D-effekter

The Revenant er på sitt beste når filmen rendyrker sin enkle beretning om overlevelse i den brutale ødemarka med alt Iñárritu har i verktøykassa, noe som også innebærer alt lydavdelingen hans har i verktøykassa. At filmen har to Oscar-nominasjoner i lydkategorier er den vel unt, for selv om de færreste ofrer lyd en tanke i kinosalen, er det lydarbeidet i The Revenant som for alvor tar oss med inn i dette filmatiske universet. Når filmer har lyd som dette, er det ingen grunn til å savne 3D-effekter.

Avslutningsvis må vi selvsagt adressere det evinnelige gnålet om DiCaprios Oscar-muligheter, som av en eller annen grunn har vært tema i lange tider, selv om det ikke synes å være åpenbart for noen akkurat hvilket år Leo leverte bedre mannlig skuespill enn noen annen mannlig skuespiller. Når det er sagt: 2015 kan ha vært året. Det er neppe enkle kår for en skuespiller under Iñárritus stramt koreograferte regi, hvor skuespillere tidvis behandles som scenografiske elementer, men Leo ser ut til å blomstre under disse rigide kravene. Hans for lengst fastgrodde bekymringsrynke er en god match for innbittheten til karakteren Hugh Glass, og det er imponerende hvor mye DiCaprio evner å formidle i The Revenant – ofte uten tilgang på dialog.

Martin Øsmundset

Premiere 20. januar

revenant