Revolutionary Road

5 / 6 stars
b
a

”Love can touch you one time/and last for a lifetime”, synger Celine i tittellåten til Titanic. Men den kan også røre deg en gang, og sende livet ditt på en nedadgående spiral ned i det aller dypeste mørke. Og om Revolutionary Road illustrerer utsiktene til Jack og Rose, skal alle parter prise seg lykkelig for at skuta gikk til bunns.

Kate hooker altså opp med Leo igjen. Mens ektemannen Sam vender tilbake til forstedene og kammerspillet. Og begge deler fungerer utmerket. Men det aller mest slående er at Leonardo returnerer som karakterskuespiller etter drøye ti år som moviestar. Husker dere Gilbert Grape og This Boys Life? Mine damer og herrer: Han er tilbake! Så bra at man nesten ikke tror på det.

Mye tilbake altså, men ikke til det gamle. For der American Beauty var en dystopisk-komisk film, er dette bare nattsvart. 50-tall, suburbians fødsel. Et ungt par er gift. Tror seg spesielle. Sikter seg mot stjernene. Og faller hardt, dypt og forkjært. Dette er skildringen av den moderne middelsklassens eksistensiell krise, stilt til skue i all dens gru, fanget ved selve kildens utspring. Der man nettopp oppdager at materiell lykke ikke er nok, og står helt nakne og forsvarsløse mot den brutale smerten og dessillusjonen dette volder.

En glimrende spilt film med klare svakheter. Birollene er ikke på toppnivå, og burde vært skrevet ut. Tematikken er bunnsolid, men helheten ikke like spektakulært subtil som i The Hours. Filmen kan ikke kalles forutsigbar, men blir allikevel litt lett leselig etter hvert. Men tross dette: Hadde Revolutionary Road hatt vett på seg til å stoppe ti minutter før, hadde dette vært en sekser. Der frustrasjon, hat og destruktivitet kontrapunkteres i en scene med så pent utspilt forstillelse, resignasjon og undertrykt smerte at alle tidligere ovenfornevnte innvendinger fordamper.

Men – det gjør den ikke. Og dermed blir det en femmer i stedet.