Rottenetter

4 / 6 stars
b
a

Selv det tynneste lag olje gir et glossy speilbilde av verden som er dypt og uendelig. Rottenetter er som å stirre ned i denne kalde, svarte overmenneskelige speilverdenen. I starten er det vakkert, estetisk og skarpt. Etter hvert blir det klamt, du blir deprimert og får vondt i hodet. Heldigvis er det bare å snu seg rundt. Så er den gode, virkelige verden der. Men da må du ut av kinoen først, for dette er ikke en feelgood-film.

Man kunne se for seg at et tungt sosialrealistisk portrett av oljebyen ala Ken Loach var på vei. Det er det heller ikke. Ikke foreløpig i alle fall. Når Stavangers store filmsønn Ommundsen endelig graver dypt ned i oljeslammet, finner han i stedet en steinhard spenningsthriller og noen av de største drittsekkene vi har sett hittil i norsk film. Det er befriende å se en norsk film som tør å ta avstand til sine egne karakterer, og ikke bare serverer sjarmerende misfits eller hverdagsslitere. Det er modig, veldig modig. Og det spørs om det ikke er litt av en prøvelse for publikum.

AGGRESIVT, HARDT OG MASKULINT

Kursen er stø og ingen pris for drøy når Jonny i Christian Rubecks ulastelig dressinnpakka karakter sikter opp og frem i Stavangers finanshierarki, som her befolkes av kyniske hoder som dyrker grådigheten så heroisk at det nesten grenser til stereotypien. Miljøet er aggressivt, hardt og maskulint. Moral er ikke en anerkjent dyd, og å smøre investorer kan innebære at metaforen suge kuk blir mer enn bare en språklig figur – det meste kan skylles ned med en kjølig flaske Veuve Clicquot.

Hva er det som driver Jonny, annet enn norsk, nyrik selvgodhet og sanseløs materialisme? Er han hul på innsiden? Tja, Jonny er fra enkle kår og har fighta seg frem hele livet. Men Jonny har en eldre bror, en bror som sitter med den slitne kroppen dypt planta i et mildest sagt uglamorøst arbeiderklasseliv, og med en enda mer uglamorøs fremtid i vente grunnet en lei yrkesskade. Jonnys samvittighet sitter langt inne, broderkjærligheten litt løsere, og etter hvert demrer det for jyplingen at spillet har sin pris. Noen har drevet rovdrift på arbeiderne, og dokumentene finnes der ute. Men skal lillebror redde storebror er det flere kameler som må slukes. Og i det fokus avanserer fra individ- til samfunnskritisk nivå, begynner filmen sørgelig nok å møte sin begrensning.

Sjangerformatet er effektivt når det utnyttes til å utstille karakterenes moralske dilemmaer og tøffe valg. Men som kritisk refleksjon over ofrene ved det moderne Norges tigervekst fra uland til riking, blir det i beste fall litt overflatisk. Påstander som “hele nasjonen er bygget på svindel og kriminalitet” og antydninger om at dette går “langt opp i systemet” blir bare unnskyldninger for å pumpe opp dramaet. Det er unødvendig i denne sammenhengen. At man forventer et mer analytisk og avslørende bilde av disse forholdene har utvilsomt sammenheng med at filmen er hypa som tidenes nasjonsoppgjør. Akkurat dét, er ikke stort mer enn hype.

Når det er sagt, det er ingen grunn til å pakke bort champagneglasset. Filmen er gjort imponerende stilsikkert, Dybdal på soundtracket er lekker. Rubeck har litt problemer med diksjonen, men redder seg inn, gjensynet med Joner som storebror er deilig. Silje Salomonsen er ensemblets mest troverdige og Fritjov Såheim er en sann fryd i rollen som Jonnys sjef – et selvfett, stinkende og karismatisk røvhull. Manusforfatter Arild Rein har levert en besnærende sarkastisk tragedie. En norsk film som alle bør snakke om, og som alle bør se. Skål for det.