Sammen

3 / 6 stars
b
a

Sammen kunne vært en generell historie om hvordan det er å miste det man elsker aller høyest. Og med tanke på den likeframme fortellerstilen, de håndholdte kameraene og den utpregede kjøkkenbenksrealismen, tror jeg det kunne vært en god idé. Men i stedet handler den om en veldig spesifikk sorg. Et snodig valg. Som er godt utført. Men jeg er usikker på om det var så lurt allikevel.

Det spesifikke jeg snakker om er filmens hovedperson Roger. Som er en skikkelig ressurssvak kar. Ikke som en enfoldig, men edel sjel á la Elling. Nei, han er mer plain stupid. En dust som det ikke er noe egentlig vondt i. Men fortsatt en real dust. Nesten parodisk. På samme måte som, la oss si, Espen Eckbos Rhino fra Nissene på Låven er det: En brautende fyr uten snev av selvinnsikt, med flerfoldige fraksjoner i de sosiale antennene og aggresjon som en respons på en verden han ikke forstår.

Og det blir ikke teit, til det gjør Fridtjov Såheim en altfor fenomenal jobb i rollen som forsoffen dork. Ikledd verdens fattigste frisyre – alltid parat til å grine på kommando – fyller han karakteren totalt utmerket. Det samme gjelder guttungen Odin Waage som gjør en kjempeinnsats. I en film som i all enkelhet handler om at henholdsvis kone og mor blir påkjørt og drept, og gutta som blir igjen sliter med å takle dette.

Den ene mer enn den andre, får man si. For filmens innledning forteller oss i klartekst at mamma er verdens beste mamma. Og at pappa befinner seg i den andre enden av skalaen. Hvorfor overskuddsmennesket av en mor holder ut med fjotte-far? Gudene vet. Trangen til å beskytte noe svakt og ynkelig, er mitt tips.

Og det trenges virkelig. For frarøvet maken blir Roger til et lite barn. Og gjør alle de aller galeste valgene. Ikke i form av introvert, psykisk omsorgssvikt, men gjennom å på alle livets felter kollapse som et korthus og ikke så mye som greie å smøre en brødskive.

Filmen er god fordi den skaper et troverdig bilde av stemningen i et hus i sorg, hjulpet frem av knallgodt skuespill fra de sentrale aktørene. Og dårlig fordi dette huset ikke er særlig nennsomt valgt. I en film som tar den aller, aller enkleste vei ut ved å portrettere en mann med følelsesregister som en seksåring. Og tilhørende adferdsmønster. Dermed blir i alle fall jeg helt kjørt av lasset, ganske enkelt fordi hele sorgprosessen mister så mange nyanser og lag. Strippeklubb, sprit og knekt nese blir liksom Pondus-varianten av The Sweet Hereafter. Og det var neppe meningen.

Legg i stedet merke til Les Quatre Cents Coups plakaten som diskret er inkludert i en av filmens siste scener. Der ser dere nok heller hva idealet var. Og dit er det altså et godt stykke.