SuperClasico

Publisert 9. Mai 2012

En behagelig voice-over, koselig musikk og varme sepiabilder setter tonen for det som ved første øyekast kan virke som en mindre polert versjon av Amélie. Vi møter den middelaldrende Christian, en vinekspert som ikke kan forstå at hans kone har gått fra ham og flyttet til et land hvor de har elendige druer. Istedenfor å gi henne skilsmissen hun forlanger, pakker han kofferten og tar med seg deres personlighetssøkende tenåringssønn til Buenos Aires.

Slik begynner den koselige dansk/argentinske dramedien, om tapt kjærlighet, fotball, vindranking og nedbrutte språkbarrierer. Det er nemlig slik at om en karakter ikke forstår det som blir sagt til dem på enten spansk, engelsk eller dansk, så er de gjerne på samme punkt i livet og nikker anerkjennende med stram underleppe. En lang monolog fra en gammel argentinsk grinebiter som forklarer dansken hvor håpløst det er å være glad i noen, sitter som et skudd.

Det som gjør filmen til en vinner er den satiriske humoren, personifisert i danskens rival: En veltrent og myteomspunnet fotballmillionær, med en deilig naiv livsnytende innstilling. Christian kan ikke skjønne hva hans kone ser i fyren som konstant blir tilnærmet av heite autografjegere: “Det er jo bare fotball”.

Filmen dro ingen brølende gapskratt fra publikum, men fnising vedvarte regelmessig, for eksempel når kona ikke klarer å skrive under på skilsmissepapirene fordi Christian lager så dårlig stemning, eller når den aldrende tjenestepiken med struttende silikonpupper forteller hvordan hennes mann døde i en forferdelig tangoulykke.

Den påtatte quirky voice-overen blir til tider litt overforklarende, men du rekker ikke å irritere deg over dette særlig lenge, før neste finurlighet lokker frem smilebåndet igjen. Det hjalp nok å ha lave forventninger, men jeg ble svært positivt overaska over filmen som angivelig var danskenes offisielle Oscar-nominasjon av året.