The Artist

6 / 6 stars
b
a

TheArtist plukker opp stafettpinnenetter Rango, og leverer en varm hyllesttil filmindustrien og de som elsker den. Da Rangovar en sammensurium av referanser til filmer som Chinatown, Star Wars, Mad Max, Apocalypse Now! og Clint Eastwoods spagetti westerns, tar The Artist deg litt lenger tilbake, tilen tid da publikum ikke trengtetredimensjonal-dolby-surround-digital-blu-ray-thx-interaktivitet for åunderholdes. I 1927 var verken lyd eller farge standard, en actionsekvensbestod gjerne av en kar som klatra opp en stige# og lidenskap ble illustrertmed en klem som varte litt for lenge.

Om dusynes det er naivt og uskyldig, vil skaperne av The Artist være enige. De leker med å gjøre opplagte poenger, som åla den stolte hovedpersonen bokstavelig talt danse i spotlighten og senere laskyggen hans stikke av for å vise at han ikke lenger er skyggen av den han engang var. Da den dalende stjernen er på vei ned en trapp full av businessfolk,møter han en up-and-comer i motsatt retning, og rett som det er blunkerkarakterer til kamera eller gliser med påklistret “pling”.

Fortellingenligger hele tiden i dørkarmen av den fjerde veggen og meta-kødder ved foreksempel å la stumstjernens kone bevege på munnen, før bildet blir svart medteksten “We have to talk.” Soundtracket flørter med udødelige temaer som blantannet Lawrence of Arabia og noter somer til forveksling like Army of Darkness.

Jegskulle gjerne skrevet mye mer om skuespillere med karikert mimikk, morsommereferanser, inside-jokes og Oscar-nominasjoner, eller undersøkt forskjellenmellom franske The Artist ogargentinske La Antena som gjorde noeav det samme for noen år siden. Det har jeg dessverre ikke plass til, men vilavslutte med å si at The Artist påmange måter er en perfekt feiring av hollywoodland, som illustrerer at begrensningerkan være grunnlaget for mesterverk.