The Hunger Games

5 / 6 stars
b
a

En underholdende kritikerlek: å lage liste overmulige og gyldige filmforelegg. The HungerGames: Robinson, Big Brother, Battle Royal, Call of Duty,Lord of the Flies, The Gladiator osv. I dette tilfellet erdet unødvendig – filmatiseringen av Suzanne Collins’ første trilogiroman er segselv nærmest. Helstøpt, besnærende og uten for mange, for flinke og foråpenbare lån.

I et post-apokalyptiskNord-Amerika, Panem, arrangeres hvertår The Hunger Games, en iscenesatt alle-mot-alle-tevling signert nasjonenstotalitære maktsentrum, Capitol. Lekenes mål? Prevensjon mot opprørsvilje. Middel?Bestialsk fysisk og psykisk terror pakket inn i glanspapir. Form? Realityshow!Tjuefire unge deltagere fra tolv distrikter valgt ut via lotteri for å kjempemot hverandre til én står igjen. Brød, sirkus og friskt barneblod til kollektivforlystelse og Capitols kalkulerte glede. Inntil Katniss (Lawrence) melder segfrivillig for å spare søsteren.

Hva er det med Jennifer Lawrenceog hvorfor trenger actionfilmen fortsatt pil og bue? Det siste først. En av The Hunger Games mest slående kvaliteter,er evnen til å bruke den uunngåelige volden og den inhumane grusomheten for altdet den er verd uten å skjene over i det spekulative, det kjedsommelige ellerdet ukritiske. Her er buen og pilen en god forklaringsmodell. Fra de førstebildene, Katniss på jakt i skogen, fanger den stramme buestrengen ved det myke kinnetfilmens forbløffende sobre forhold til død og djevelskap: kunsten å dvele veddet intense øyeblikket rett før handlingen skjer, med visshet om at valget endafinnes. Sinnbildet på den absolutte konsentrasjonen, elegansen og det-tross-alt-menneskeligeautomatvåpenet ikke rommer.

Så var det Katniss Everdeen. Hvemandre fra Hollywood enn Lawrence kunne ha gjort henne nå? Sterk uten å værestatisk, attraktiv uten å være opplagt og i stand til å gjøre standardreaksjonergripende: avskjeden med søsteren, angsten før kampen, sorg over tap av liv også videre. Tradisjonelle scener, nyansert spill og et filmfoto som aldriforkjæler de ladede øyeblikkene mer enn nødvendig.

Pluss i margen skal også WoodyHarrelson og Stanley Tucci ha, samt scenograf og kostymedesigner. Endelig enfremtidsvisjon mer lik en tidlig-modernists uklare idé om en muligpostmodernisme, snarere enn en nok en safe high-tech variant i hvite, grå ogmetalliske toner. Kostymene bygger en fin bro mellom set-design og karakterer,og forbløffende nok er 30-tallets depresjonsbekledning parret med MarieAntoinette, Galliano og det sene 90-tallets fargerike pop-univers, en godblanding når et tenkt post-Amerika skal gjøres troverdig.

Et passe fiktivt, passe ambisiøstog nettopp derfor tankevekkende tidsportrett.

Ragnhild Brochmann

Premiere: 23.03.2012