«Kjendiskveld med Magnus Devold» har et lovende premiss, men mangler brodd og dybde

«Trauste kjendiser som får lov å være selvironiske på egne premisser».

3 / 6 stars
b
a

3Etter å ha vært en del av Ylvis-sirkuset i flere år, står nå Magnus Devold alene i front som en del av TVNorges massive satsing på å treffe den målgruppen som for lengst har sluttet å se på tv.

I Kjendiskveld med Magnus Devold presenteres vi for kjendisnyheter som redaksjonen har funnet på, og der norske kjendiser spiller seg selv i «avslørende» innslag.

Som det blir påpekt i promoteringen av programmet, er norsk kjendisjournalistikk sørgelig traust, så det er på høy tid at noen lar det revne i lusekoftesømmene og tar bomba ned i boblebadet der kjendisene sitter for å lette på sløret til Dorthe Skappel.

Aberet er at kjendisene er ganske trauste, de også. Og etter at vi har sett dem alle gå tre ganger gjennom kverna i «Skal vi være dama til Norges tøffeste firestjernes mastermester», er norske kjendiser som nok en gang «byr på seg selv, med glimt i øyet» det aller, aller siste norsk underholdning trenger.

Litt talende er det kanskje derfor at kveldens morsomste innslag er det som omhandler at Christine Koht skal slutte å by på seg selv og heller bli ei grå mus.

Dette er ikke det eneste festlige øyeblikket, Live Nelviks permanente vrengtryne og reporter Amirs intense fysiske komikk i jakten på Stian Blipp er godt på vei til å være morsomt. At Magnus Devolds gamle venn Vegard Ylvisåker også titter innom med sitt slette hår og skaper oppstandelse i krøllepanelet har også potensial for latter, men som mye annet blir det litt for hastig og rotete levert.

Innslaget om Ida Fladen som rent bokstavelig blir arrestert av motepolitiet er derimot heller flaut, og ideen om å kombinere elementene «Charter-Svein» og «skjult kamera» er omtrent like spretten som en bolle med gele som ikke har størknet helt.

I det hele tatt blir det litt for mye av kjendiser som får lov å være selvironiske på egne premisser. Det er en tynnkokt suppe som ikke lenger er morsom og som de fleste av oss har begynt å bli passelig dritt lei.

Magnus Devold har tidligere fremstått som en av landets mest likandes og underholdende TV-personligheter, så det er ganske traurig at han selv drukner litt mellom alle de hyppige innslagene når han endelig fronter sitt eget program.

Det er også litt uklart hva «Kjendiskveld» egentlig prøver å harselere med. Man satt litt med håpet om at dette skulle være en satire over overflatisk kjendiskultur og hysterisk puppeklikking, men alt som leveres er for grunt til å egentlig være en kommentar til noe som helst.

I aller første episode er det selvsagt ikke å forvente at ting skal sitte som et skudd, men Kjendiskveld sparker for mye overalt og treffer ikke særlig mye. Det er dog glimt av håp om at programmet kan utvikle seg til noe med litt mer brodd, og at det ikke henfaller til å bli nok en hånd i kjendisnorges runkering.

Silje Sommerseth

Kjendiskveld med Magnus Devold