Trolljegeren

Publisert 28. Oktober 2010

Pitchen er superb. Den rene,enkle ideen med svære, høyoppløste animerte troll puttet inn i kornete dokumentarstiler uten tvil verdt prinsessen og halve kongeriket. Traileren at teknologien erpå plass. Blair’s Paranormal Which Activity er fortsatt en gangbar mynt somfortellergrep. En klar retning for hovedperson og handling syntes å være staketut. I det hele tatt: Det var usedvanlig mye som talte for at Trolljegeren skulle være filmen som toknorsk film ut av grua og i retning av det forgjettede Soria Moria.

Slik gikk det ikke. Av ganskemange grunner. Og det utrolige irriterende er at det ikke er kostnadsspørsmåleller ressurser som er problemet, bare ferdigheter og håndlag. Der Trolljegerenstår igjen som et talende eksempel på hvordan et strålende utgangspunktforvitrer i møte med manglende kustus når det kommer til forvaltningen.

For å gå rett til sakens kjerne:Mye av elendigheten skyldes et høyst mediokert manuskript. Hovedfiendenmangler. Motivasjonen til helten er ullen. Fraværet av sub-plot og kompleksiteter slående – ikke som et intellektuelt savn, men som den mest effektive modellenjeg kan finne for å forklare hvorfor jeg kjedet meg ganske mye under dennevisningen. De små tilløpene til overraskelser er enten ting vi visste utmerketgodt fra før (kristenmanns blod). Eller tildragelser som ikke får noenkonsekvenser i det hele tatt (mann med rabies).

Jeg savner at noen av deltagernehar en hidden agenda. Jegsavner twists and turns. Og en fortelling som ikke er nøyaktig slik jeg vissteden var når jeg så plakaten. En manglende oppfinnsomhet som kan kompenseres medhøyoktan fremdrift og fantasikapital investert i ren action. Tenk Død Snø. I Trolljegeren er actionsekvensene flotte av og til. Men etter enstund er det ikke så givende å se Otto jogge rundt med lommelykter av ulikestørrelser. Hvert troll burde møtes med en helt egen, snedig taktikk, men herer det bare blits, blits, blits og blits.

Nå skal vi ikke avsløre mer enntraileren, men det er ganske symptomatisk for denne filmen at vi snytes såettertrykkelig for det som burde vært norsk films mest episke sluttkamp noensinne. For å i stedet bli avspist med litt lett jogg og så, ja dere vet, dender lampa igjen. Som om T-Rex i JurassicPark hadde løpt etter bilen etter den berømte ringer-i-vannglassene,snublet i det ødelagte strømgjerdet, ramlet tilbake ned i bingen sin og knektnakken. Ja, det er jo en helt logisk variant, men ikke akkurat prekært effektivi underholdningsøyemed.

Og så var det O. J. i den bærenderollen. Spenstig valg som burde kunne fungere. Det gjør det ikke. Han ersimpelthen ikke en god nok skuespiller, og jeg skulle virkelig gjerne settBjørn Floberg i rollen som mutt og desillusjonert men beinhard Troll-slayer.Jespersen er sikkert valgt fordi han er ansett som morsom, men jeg tror denkomiske slagkraften hadde vært langt kraftigere med en iskald og bekmørkhovedrolle – plottet er mer enn skrullete nok i seg selv.

For all del: Trolljegeren har en god samling kvaliteter i skreppa si også:Kjærligheten til detaljer gir bonuspoeng og en god del situasjoner ogenkelthendelser er fine og festlige. Sydd sammen i en helhet som gir et hederligsluttprodukt. Trolljegeren er enganske proff film når det gjelder å være ryddig og forståelig.

Men i et moderne eventyr somdette tross alt er, er ikke det nok. Enten burde det vært ti ganger så mange ogtroll og nonstop action. Eller man kunne hatt en utfordrende historie der enmystisk og forunderlig verden bød et oppkomme av triks og treats hver gang vikikket under et nytt rotvelt.

Mange fine filmideer er fine iskumringen med forsteines i fullt dagslys. Så også denne.